tag:blogger.com,1999:blog-334867232024-03-13T19:17:05.590+01:00Du FANTASTISKE menneskeNår jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der
-
hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! (Salme 8,4-5)Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.comBlogger233125tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-41600775171785523682014-04-24T09:36:00.001+02:002014-04-24T09:36:08.770+02:00Kaotiske tanker Nå har jeg hatt noen dårlige dager både fysisk og psykisk. Jeg har nok av ting jeg kan skylde på, men det forandrer ikke måten jeg faktisk har taklet det å ha noen dårlige dager på.<br />
Jeg er fysisk i ulaget og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg kan jo bare ignorere det og presse meg og det er på en måte en enkel måte å gjøre det på, for da får jeg som regel gleden av å være sammen med andre, bare at jeg ikke har gjort det denne gangen. Det er nemlig annerledes, som om det er noe i meg som ikke ønsker å bare kjøre på og presse meg. Noe annet som er annerledes denne gangen ift tidligere er at jeg nå er svært nær ved å besvime daglig. Det er ingen god opplevelse og da føler jeg ikke akkurat for å bare kjøre på som vanlig.<br />
Jeg har også merket meg at jeg faktisk har lyst til å bare ligge på sofaen og lese bøker. Det er jo så rart(joda jeg er veldig glad i å lese bøker, spesielt gode romaner. Jeg har bare ikke funnet roen til å gjøre det etter at jeg ble frisk).<br />
Dessuten har jeg en haug med følelser, impulser og signaler som raser rundt inni meg som jeg ikke helt vet hva skal bety. Noen av følelsene mine kan jeg konkret linke tilbake til der de kommer fra andre forstår jeg meg ikke på. Også har du de følelsene jeg vet jeg ikke skal ha eller vil ha også er de der like sterkt likevel. Ja, hvordan skal jeg egentlig forholde meg til dette kaoset av mitt indre liv? Det er jo kun jeg som ser det, opplever det og kjenner på frustrasjonen og sorgen. Ja, for plutselig er det som om jeg sørger(igjen!). Ikke vet jeg hvorfor, men slik er det altså. Og midt oppi alt dette har jeg en sliten kropp, som kanskje er grunnen til at jeg har roen til å lese en hel bok på en dag. Jeg gjorde nemlig det og for de av dere som ikke syns det er en stor bragd, så er det faktisk det. Om jeg leser 50 sider på en dag så er det stort(boka var på ca 170 sider). Jeg er ikke en som lese fort. <br />
Så det er kanskje ikke rart jeg ikke egentlig har lyst å ut å være sosial når jeg har slikt et kaotisk indre liv. Jeg kan ikke forsvare meg om noen skulle anklage meg for noe. Ja, det minner meg om at jeg har en anklager inni hodet mitt som er veldig sterk for tiden. Uansett hva jeg måtte tenke eller føle så er den der og kritiserer meg fordi jeg gjør/tenker/føler slik. Og da er det vel ikke rart at tårene kommer, eller de kom vel kanskje mest fordi jeg plutselig føler på en dyp sorg jeg enda ikke har klart å identifisere.<br />
Det beste i dette er jo at jeg har faktisk klart å gi kaoset mitt til Gud. Syns jeg var god som klarte det. Utfordringen ligger i å ikke ta det tilbake. Det er ikke alltid like lett. Det er som et stort nøste som trengs å bli nøsta opp og det er det kun Gud som klarer. Han er utrolig flink til det. Jeg trenger bare å komme til det stadiet der jeg kan hvile meg i at han har full kontroll og at tårer er en bra ting. Selvmedlidenheten på den andre siden kan fint få lov å ryke og reise. Den gjør alltid ting mye verre enn det trenger å være.<br />
Jeg holder fokuset på at jeg må gjennom smerten for å komme til gleden. At Gud helbreder hjertet mitt i det jeg tillater meg selv å kjenne på smerten og inviterer ham inn i den. Det er ikke enkelt og det har tatt meg en god stund å komme til det punktet hvor jeg gjør det. Han har vist meg at når jeg inviterer ham inn i smertens dal, som jeg har begynt å kalle det, så går dalen gradvis fra å være svart, mørk, grå, smertefull og uten farger til å bli fylt med farger(jeg er jo så utrolig glad i farger), kjærlighet, glede, fred og latter(jeg savner å le så hjertelig at jeg kan holde på i mange timer). Min smertens dal er nok ikke på langt nær så vond som mange andres, men min smerte må gis til Gud i det jeg tillater meg selv å kjenne på den samtidig som jeg tillater Gud å vise meg hvor han faktisk er midt i min smerte. Hvor er du Gud når jeg har det vondt?<br />
Vet du han viste meg en gang for noen uker siden hvor han var i et av mitt livs tøffeste øyeblikk. Vet du hvor han var? Først må jeg bare si at jeg husker at jeg i det øyeblikket bare ønsket at noen skulle holde rundt meg og fortelle meg at det kommer til å bli bra til slutt.<br />
Først viste han meg at det var en engel der og kjempet for meg med demonen som ville at jeg skulle ha det vondt og vanskelig. Deretter viste han meg at han satt og holdt rundt meg, akkurat slik som jeg trengte det, og holdt meg godt og fast i fanget sitt.<br />
Jeg ble nesten satt ut. Hvordan kunne jeg ha gått glipp av det? Jeg skjønner jo at jeg gikk glipp av det, for jeg var jo så opptatt av min egen smerte.<br />
Slike glimt inn i smertens dal trenger jeg for at hjertet mitt skal forstå at Gud er trofast og Gud var alltid med meg. Jeg vet det helt og fult med hode mitt. Jeg vet det ikke like sikkert i hjertet mitt.<br />
<br />
Idag leste jeg bittelitt i en bok som heter «Kvinnens Skjønnhet». Jeg har en tendens til å lese bitte litt her og der i bøker som jeg vil lese(bortsett fra romaner de liker jeg å lese rett igjennom). Ikke bare lese, men også få sannheten i boka til å bli en sannhet i mitt liv.<br />
Forfatteren beskrev en hendelse der hun opplevde at Gud kalte henne sin kjæreste og hun ble så forundret over at Herren kalte henne kjæreste. Hun måtte jo selvsagt ha misforstått. Da hun den kvelden leste i salomos høysang 1,15 skjønte hun at Gud virkelig hadde talt til henne. Der står det:<br />
«Se hvor du er vakker, min kjæreste». Det minna meg om at Gud søker å øse ut sin kjærlighet, sin godhet, sin nåde over meg, i mitt hjerte. På engelsk ville jeg sagt: «He is pursuing my heart with his love.» Det var akkurat som det gikk opp et lys for meg. Han gjør det. Han søker å øse sin kjærlighet over meg, inn i mitt hjerte på en måte som mitt hjerte forstår. Det ser annerledes ut når Gud øse ut sin kjærlighet over meg som når han gjør det over deg. Vi er forskjellige. Det som får meg til å virkelig føle meg elsket er ikke nødvendigvis det som får deg til å føle deg elsket. Han skapte meg og han vet hva som skal til. Det er han som skal gjøre det og det er faktisk nok at jeg hviler i vissheten om at Hans kjærlighet er stor nok og uendelig nok og ubetinga nok til å få meg gjennom alt det livet har å by på av både gode og dårlige ting.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-23748368314528587982014-03-23T13:28:00.002+01:002014-03-23T13:28:16.681+01:00TakknemlighetJa, jeg tenkte på å fortelle du som leser dette litt om takknemlighet. Det er noe som tar stadig større plass i livet mitt og det syns jeg er fantastisk.<br />
Gud har fortalt meg mange ganger de siste årene viktigheten av å takke ham. Dette har han gjort gjennom mennesker jeg har møtt på som har fortalt meg hvor viktig det er å takke ham gjennom alt. Det har også skjedd gjennom forkynnelse som jeg har hørt på.<br />
Da jeg begynte med å takke Gud var det ikke fordi jeg følte for det. Nei, det var motsatt. Jeg følte meg deprimert, fortvilet og håpløs. Jeg begynte i det små. Takket Gud for at jeg var i livet(selv om jeg ikke egentlig var takknemlig for det i det hele tatt). Jeg gjorde det ikke så ofte, men noen ganger da jeg bare var helt fortvilet tenkte jeg på at nå er det på tide å takke. Så jeg skrev ned en takkeliste den dagen. Takkelisten inneholdt ofte min familie, mine tantebarna og mine venner.<br />
Noen øyeblikk i løpet av min periode med en kronisk sykdom kjente jeg faktisk på takknemlighet og det var godt å kjenne takknemligheten stige opp fra dypet av mitt hjerte. Det skjedde ikke ofte. Jeg tok et bevisst valg om å takke når jeg ikke så noen utvei. Jeg bare visste at det ville være bra for meg i det lange løp. Det å velge å fokusere på de tingene som tross alt annet faktisk var bra og godt i livet mitt.<br />
Selv midt i sykdomstiden var jeg jo så utrolig velsignet. Jeg har nemlig to foreldre som fremdeles er gift(vet du hvor sjeldent det er i dagens samfunn?). Jeg har en søster og tre brødre. Jeg har en svoger og to svigerinne. I skrivende stund har jeg seks tantebarn og de kom mens jeg var syk. De holdt meg ofte oppe for barn har den evnen. Deres livsglede er så smittende og deres tilstedeværelse er fantastisk.<br />
Jeg har nå vært frisk i nesten 8 måneder. I denne tiden har jeg brukt utrolig mye tid på å endre måten jeg tenker på og det tar jo fort tid å endre tankesett. Jeg har gått fra å bli gåen i benene av at jeg laget meg en god middag(stod kanskje på benene mine i en times tid), til å klare en 55 minutters spinningstime.<br />
Jeg husker at jeg noen ganger da jeg var full av håpløshet og depressive tanker lå på sofaen i smerter og sa «Takk, takk, takk, takk, takk, takk, takk, Jesus, takk, takk, takk» osv. Fast bestemt om at kunne jeg ikke takke for noe spesielt så ville jeg uansett takke. Så det gjorde jeg.<br />
Før du tenker at dette kan ikke jeg gjøre, så skal du vite at det faktisk bare er å gjøre det. Jeg gjorde det langt fra så ofte som jeg kunne, samtidig gjorde jeg det etter beste evne. Jeg tok et valg at når alt jeg ville gjøre var å klage og syte, så takket jeg. Ikke fordi jeg er en engel eller at jeg er bedre enn noen andre, men fordi jeg tok et valg. Jeg valgte å takke til tross for at følelsene som raste i meg var så langt fra takknemlighet som det er mulig å komme. Jeg valgte å åpne en vei mellom meg og Gud gjennom å takke. Du skjønner Gud har behag i takknemlighet.<br />
Jeg hadde ikke en takknemlig holdning, men jeg tok de første skrittene mot en. Noen øyeblikk, noen dager følte jeg meg faktisk takknemlig. De fleste dagene gjorde jeg ikke det.<br />
Noen dager tar jeg meg selv i å tenke at jeg er gal, ikke den «jeg trenger å bli innlagt» typen gal, men den «Jeg kan ikke tro jeg gjør dette» typen gal. For noen dager siden våknet jeg litt tidlig fordi jeg måtte på do og mens jeg satt der tenkte jeg: I dag skal jeg trene. Vanligvis planlegger jeg det, slik at det ikke blir noe stress. Da jeg la meg i sengen igjen sjekket jeg timeplanen på treningssenteret mitt(de har jo en app hvor en kan booke time) for å se om de hadde en stretching time den dagen. Og det hadde de og skulle jeg faktisk få tid til å trene litt før jeg skulle strekke ut fant jeg ut at jeg rett og slett bare måtte stå opp og gjøre min vanlige morgenrutine. Dette er jo galskap når en tenker at for bare et år siden lå jeg strak ut på sofaen knapt i stand til å få i meg nok mat i løpet av en dag.<br />
Eller idag da jeg hadde planlagt å lage rundstykker til frokost. Jeg hadde blandet alt det tørre i går slik at det skulle ta litt mindre tid idag. Da jeg satt der å spiste et nybakt rundstykke strømmet takknemligheten på. Tenk at jeg er så heldig at mammaen min har lært meg å bake. Tenk at jeg har overskudd og muligheten til å bake frokosten min. Tenk at jeg er så velsignet. Tenk at livet mitt føles så godt etter flere år med mye smerter.<br />
Takknemlighet handler også om hva en velger å fokusere på. Jeg kan være i samme situasjon to forskjellige ganger og første gangen være takknemlig og andre gangen være frustrert og irritert. Hvordan er det mulig? Vel, egentlig så handler det om jeg fokuserer på mine velsignelser(og Guds godhet og nåde er uten tvil en av dem) eller det som ikke er som det skal i akkurat denne situasjonen.<br />
Jeg har sovet dårlig i snart to måneder. Jeg sover stadig bedre, samtidig som jeg er utrolig trøtt på dagtid de aller fleste dager. Når jeg våkner etter en natt med god søvn reagerer jeg på en av to måter(nesten uten unntak). Jeg er utrolig takknemlig fordi jeg fikk en god natts søvn. Det er jo så utrolig deilig. Eller: Jeg blir frustrert over at jeg ikke føler meg mer uthvilt og at jeg er så trøtt til tross for en god natts søvn.<br />
I det tilfellet hvor jeg er frustrert kan jeg velge å fokusere på Gud og hvor god han er. Takke ham for livet, at jeg sov godt osv og kort tid etter merker jeg at humøret er bedre.<br />
Eller jeg kan fortsette å være frustrert og det humøret følger med meg gjennom dagen.<br />
Valget er ditt.<br />
Vil du velge å takke til og med når alt virker håpløst eller vil du velge å la følelser som frustrasjon, irritasjon og tristhet styre deg?<br />
<br />
Jesus sier:<br />
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjerte bli grepet av angst og motløshet. Joh 27,14<br />
Min erfaring er at når jeg takker og er takknemlig er jeg også mer mottakelig for Hans fred.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-63282173012929666252013-12-12T17:34:00.000+01:002013-12-12T17:54:02.992+01:00VinterdepresjonVinterdepresjon er noe veldig mange sliter med. Ikke alltid like lett å innrømme at en har det. Den kommer snikende på en, akkurat som vintermørket varer litt lengre for hver dag. Plutselig eller egentlig går det gradvis. En ønsker ikke å stå opp, bare ligge litt lengre. Ønsker ikke annet enn å ligge på sofaen hele dagen. Ønsker i alle fall ikke ut og være sammen med mennesker, de ser muligens at en ikke er så glad som en mener en burde være i forhold til hvor mange ting en har å være takknemlig for. Så ligger en der på sofaen og takker Gud(egentlig takker en ikke Gud så ofte, men det er mye mer enn hva en gjorde i fjor) for alt han er for en, alt han gjør for en og ikke minst alt det han gjør i det skjulte som en dag vil bli tydelig. Også har en den andre delen som faktisk har lyst å være med mennesker, spesielt de menneskene en har blitt så glad. De menneskene som på sine vis har satt sine spor i ens hjertet. De som så tydelig blir glad bare fordi de får se en. En trenger ikke gjøre noe, bare vise sitt blide åsyn, for ja, en kan jo ikke annet enn å smile når en møter disse fantastiske menneskene som har kravlet inn i ens hjertet og nå har sin egen plass. En plass som ingen hadde før dem og ingen kan få etter dem. Så til tross for at en er så utrolig trøtt og en ikke egentlig vil flytte seg en cm i sofaen, så ser en på klokken og ser at nå er det å "hive seg rundt" eller å bli liggende/sittende her i denne gode, komfortable sofaen. Noen ganger vinner sofaen, den er jo tross alt så utrolig god. I år har faktisk ønske om å være med venner og eventuelle nye bekjentskaper som en møter overvunnet sofaens komfort. Og når en faktisk møter sine venner så er en glad og blid, ja for en koser seg jo og syns det er godt å se at en har en god gjeng mennesker rundt seg som faktisk bryr seg om en.<br />
Når en er hjemme ja så tar ens følelser helt overhånd til tider og fortelle hvor fælt det er å leve dette livet og når en er enten ute for å shoppe litt i denne førjulstiden eller en er med på et arrangement hvor en møter venner, ja så er livet ens ganske så bra.<br />
Til tross for at en må innrømmet at ja i år også kom denne vinterdepresjonen snikende, så er en faktisk mye gladere enn en har vært på mange år i desember. En gleder seg faktisk mer enn en gruer seg til jul, som ikke skjer så ofte(Tidligere har det variert mellom det å glede seg masse for så og grue seg i samme mengde). Og dette, min venn(ja, du som leser dette) er en stor forbedring fra fjorårets desember. En kan kun gjøre det beste ut av hva en har.<br />
En tok seg selv i å tenke her om dagen at det i grunn er som om en fremmed har inntatt ens kropp og som bestemmer hva en skal føle og som stjeler ens energi. Det syns en ikke noe om, så en har gitt den fremmede til Gud og stoler på at han vil vise den fremmede veien ut. Det kan jo ta litt tid, siden en har så mange rom. Herrens lys er inni det største rommet og blir litt etter litt spredd inn til hvert eneste rom. Det er noe en må være med på og hjelpe å gjennomføre. En gjør det ved å tilbe Herren(Ja, takknemlighet er her veldig viktig) og stole på at Han vil vise veien. En trenger også å gi Herren tid til å jobbe uforstyrret og det er ikke alltid like lett fordi det er når en er stille at den fremmede bråker mest med alle sine løgner og sterke følelser. Da er det godt at en vet at Herren er større. Herrens lys og Herrens Sannhet vil overvinne alt det mørke og den fremmede.<br />
Takk JESUS!<br />
Takk GUD!<br />
Takk HELLIGE ÅND!<br />
AmenMaria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-88167032193404404862013-12-04T15:03:00.000+01:002013-12-04T15:03:30.692+01:00En uferdig tankeJeg har tenkt mye på å oppdatere bloggen min i det siste og det har i grunn blitt med tanken. Jeg har liksom ikke helt klart å tenke ferdig alle tankene som svive rundt inni meg. Det er da jeg merker at jeg ikke har den ene gode vennen jeg kunne dele alle mine uferdige tanker med og i den prosessen faktisk klare å tenke ferdig tanken. Det er vel en av ulempene med å være forholdsvis ny på et nytt sted og ha de nærmeste et godt stykke unna. En tlf samtale blir liksom ikke helt det samme.<br />
Jeg tenkte at jeg skulle dele en av mine uferdige tanker som jeg tenkte på i går. Alt jeg ønsker er å være nær til Gud og ta imot alt han har for meg. Jeg vet veldig godt at jeg ikke fortjener noe av alt det han har for meg og likevel har han større planer for meg enn jeg noen gang vil klare å tenke ut på egenhånd. Han er fantastisk slik. Hans tanker for meg er gode og han elsker meg med en evig og ubetinget kjærlighet. Guds kjærlighet er ikke begjær, som er den typen kjærlighet en ofte møter i samfunnet idag. Begjær det kommer og går, mens Guds kjærlighet er den samme alltid og forandrer seg aldri. Hans kjærlighet er tålmodig, god, søker ikke sitt eget, er ikke stolt og ønsker kun det beste for deg og meg. Guds kjærlighet er det mest kraftfulle som finnes i dette universet og i vår verden.<br />
Tanken jeg vil dele handler om å være en kvinne etter Guds hjerte. Å la Gud forme meg til den kvinnen han skapte meg til å være. At i det jeg trår inn i det han skapte meg til så vil jeg, ved bare å være nettopp meg, dra mennene i mitt liv nærmere Gud og nærmere den Gud skapte dem til å være. De vil ønske å være alt de var ment å være da de ble skapt. Og ved å være nettopp meg, den Gud skapte meg til å være, så vil kvinnene i mitt liv dra nær til Gud og ønske å være den Gud skapte dem til å være. Det er i grunn ganske fantastisk. Tenk at jeg kan være med på å dra mennesker nærmere Gud ved kun å være meg selv? Og at det er Gud som gjør det og ikke forstår jeg hvordan det fungerer, men jeg vet at det fungerer.<br />
<br />
Det var min uferdige tanke. Kanskje jeg kommer med en til om ikke alt for lenge. Viss jeg tørr å dele en uferdig tanke. Ulempen med en uferdig tanke er at jeg kan ende opp med å mene noe helt annet når jeg er helt ferdig å tenke, men akkurat denne syns jeg i grunn er ganske så fantastisk.<br />
Gud er god.<br />
Gud velsigne deg som leser dette.<br />
Takk Jesus for korset, nåden og kjærligheten.<br />
Takk Gud for livet.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-80898423798492534612013-10-15T11:16:00.001+02:002013-10-15T11:16:08.912+02:00Magiske øyeblikkJeg har nettopp hatt en familie helg. Jeg merker at etter at jeg flyttet til Kristiansand får jeg ikke så mye familietid som jeg er vant med og som jeg nok egentlig kunne trengt. Ja, så da bli det ekstra stas når jeg på en helg treffer nesten hele familien. Var jo faktisk bare min kjære søster og hennes familie som jeg ikke fikk treffe.<br />
<br />
Noe av det jeg syns er så utrolig bra med familien min er mine kjære, søte tantebarn. Det er så herlig og godt å være sammen med dem. Leke og ikke ha en eneste bekymring i verden. Det å få se verden fra deres perspektiv er fantastisk og det viser meg hvordan Gud vil jeg skal være i forhold til ham.<br />
Jeg vil ta fram spesielt en ting som min skjønne niese på snart 3 år gjør. På lørdagen gikk jeg med henne opp på loftet hjemme hos foreldrene mine. Det var da jeg merket at hun sang for seg selv. Hun begynte å synge lavt for seg selv: Nøstenor(bestemor) er glad i meg. Mamma er glad i meg. Tante e glad i meg. Jeg sa at jeg er kjempe glad i ho og smilte. Senere så fortalte mammaen hennes at hun hadde laget en sang. Og sangen var mamman min er glad i meg. Mamman min er gla i meg. Og da måtte jeg jo fortelle at hun hadde sunget en litt annen versjon av den tidligere.<br />
<br />
Det er så herlig og det fikk meg til å tenke. Jesus sa at vi skulle bli som barn. Dette er en av tingene han mente. Vi skal være som barn og vite at Gud, vår himmelske pappa, er gla i oss. Det er så enkelt og fremdeles så vanskelig. Vi gjør det så mye mer komplisert enn det er. Gud elsker meg. Så enkelt og merker du at du ikke egentlig klare tro det med hele deg, så er det kanskje på tide å tillate Gud å elske deg. Slippe Jesus inn i de rommene i hjertet ditt hvor ingen får komme inn. Gi han muligheten til å elske deg for den du er og ikke for den du tror du burde være.<br />
<br />
Ja, for meg var det et magisk øyeblikk å høre min niese synge om at jeg er glad i henne. Selvsagt er jeg glad i henne! Alle mine tantebarn betyr mer for meg enn jeg kan uttrykke i ord. Og så fantastisk det er å vite at hun vet det. Og hun sang om det som om det var det mest naturlige i verden. Det er det mest naturlige i verden at Gud elsker deg. Ikke bare det han elsker deg så høyt at han ofret sin eneste sønn for deg til den mest grusomme død i hele menneskehistorien. For å dø på korset er den mest grusomme måten å dø på. Det er en tanke.<br />
Gud velsigne deg.<br />
<br />
Jeg er så ufattelig takknemlig til Gud for at han elsket meg at jeg ikke kan gjøre annet enn å elske ham tilbake. Ære han med mitt liv og det gjør jeg hver eneste dag og jeg faller hver eneste dag. Guds nåde er stor nok til å romme alle mine feil og alle mine feiltrinn. Gud er så ufattelig god! =)<br />
<br />
Jeg vil anbefale deg å se denne musikkvideoen. Den er veldig bra!<br />
<br />
http://www.youtube.com/watch?v=QuC_zncFzis&feature=youtu.beMaria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-38079107385262779732013-09-16T14:23:00.001+02:002013-09-16T19:17:33.277+02:00Noen tanker jeg gjerne vil deleI går var jeg på gudstjeneste i menigheten min, som nå har blitt en vane. Kl 1700 søndag ettermiddag finner du meg i Betania. Ja, der hører jeg til og der føler jeg meg hjemme. Det er en levende menighet, en menighet i bevegelse og de har ikke låst seg fast. De er en utadrettet menighet med fokus på å være blant folket og ønsker alle velkommen. Jeg har aldri vært i Betania uten at jeg har følt meg velkommen.<br />
I går ble talen holdt av en dame ved navn Siri Iversen. Både dama og talen hun holdt var helt fantastisk. Måten hun formidlet på, demonstrert og hennes engasjement, ja det var rett og slett fantastisk. Hun talte om Guds fulle rustning fra Efeserbrevet 6.<br />
Det jeg har tenkt litt på i dag er hjelmen - Frelsens hjelm. Hun sa at det er mange norske kristne som sliter med frelses visshet. Jo, ja, jeg har vel i min tid også slitt med det. Bare at det er så lenge siden at jeg nesten ikke kan huske det. Jeg husker en gang på ungdomsskolen at jeg truet Gud. Jeg sa: Viss du ikke får meg ut av denne situasjonen slutter jeg å tro på deg. Jeg var da altså i en ganske vanskelig situasjon, ja jeg syns den var nær til umulig. Rett etter at jeg hadde truet ham, brøt jeg ut i latter vel vitende om at jeg aldri kom til å slutte å tro. Jeg visste at han var virkelig og det var det.<br />
<br />
Frelses visshet kan for noen være et vanskelig begrep. Det som menes med det er at du vet at du er frelst, i motsetning til å være usikker på eller i tvil om du faktisk er frelst.<br />
<br />
Det som var så bra i går når hun snakket om Frelsens Hjelm var at hun hadde med seg en motorsykkel hjelm, slik en hel dekkende hjelm. Og hun satte den på toppen av hodet, så hun måtte være forsiktig hvordan hun gikk rundt for den kunne jo dette av hvert øyeblikk så ustabilt satt den på. Mens hun sa at det var bare å stappe den godt nedover hodet og der satt den godt. Ikke noe å lure på, frelsens hjelm den sitter godt på den.<br />
<br />
Det at det var slik et stort antall norske kristne som sliter med frelses vissheten fikk meg da altså til å tenke. Hva er det som gjør at jeg kan være så sikker? Hva er annerledes med meg enn med dem som er usikre? Og jeg har i grunnen kommet fram til at det er ingenting som er forskjellig fra meg og dem. Det handler om Jesus. Jesus kom ned til jorden og levde et liv uten synd. Han valgte å død på korset og tok på seg all min synd, både den jeg har gjort og den jeg kommer til å gjøre. Han tok på seg all din synd, både fortid og framtidens synd. Han tok på seg all synd i verden. Han valgte det fordi han elsker meg så høyt og han valgte det fordi han elsker deg så høyt. Alt jeg trenger å gjøre for å bli frelst er å ta imot Jesus og la han være Herre i mitt liv. Be ham om å tilgi oss for alt vi har gjort som skiller oss fra ham. Og det er alt, vi er frelst. Det er ikke noe mer å lure på. Jeg vet det ikke virker så enkelt for de som faktisk sliter med frelses visshet, men det er det Jesus har gjort og det er så enkelt.<br />
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Rom 10,9 <br />
<br />
Er du en som sliter med å vite om du er helt frelst? Da har jeg tre spørsmål til deg:<br />
Har du tatt imot Jesus som din frelser? Har du bedt ham om tilgivelse for syndene dine, for det som skiller deg fra ham? Ønsker du å leve livet ditt for Jesus?<br />
Er svaret ditt ja til disse spørsmålene er du frelst. Sliter du fremdeles med å kjenne på at du er frelst? <br />
Ja, da står du overfor et valg. Vil du velge å tro det følelsene dine forteller deg, eller vil du velge å tro det bibelen forteller deg?<br />
<br />
Jeg sliter ikke med frelses visshet og jeg tror det er fordi jeg vet at jeg vet at jeg vet at Gud finnes og jeg har Jesus i hjertet mitt. Jeg har et personlig forhold til ham.. Jeg snakker med ham og han snakker til meg hver eneste dag. Han leder meg og viser meg ting og tang. Det er ikke alltid jeg liker det han har å si og det er ofte han ikke liker det jeg gjør og sier. Han elsker meg likevel. Han drar meg inntil seg fordi jeg er villig til å lytte og villig til å gjøre det han ber meg om. Noen ganger tar det tid før jeg er villig. Gud klarer alltid å finne en måte å vise meg ting på som gjør at jeg forstår. Noen ganger venter jeg veldig lenge på Gud før jeg ser det gjennombruddet jeg ønsker og andre ganger skjer det ganske raskt. Jeg får selvsagt ikke alltid det svaret jeg hadde håpet på og mange ganger er svaret veldig annerledes enn det jeg så for meg da jeg ba. Han er min klippe og bare på grunn av han er jeg i live i dag. Han har reddet livet mitt flere ganger. Hans kjærlighet er uten grenser, varer evig og tar aldri slutt. Jeg kan ikke gjøre noe for å falle utenfor hans kjærlighet. Alt jeg trenger å gjøre er å åpne opp hjertet mitt og ta imot. Det kan virke skummelt, men det er absolutt verdt det.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-40340444433115574112013-09-04T21:08:00.000+02:002013-09-04T21:15:56.619+02:00Eg e så takknemlig for livetFor 5 uker siden tok jeg the lightning process kurs her i Kristiansand. For dere som kjenner meg ganske godt så kan dette komme som en overraskelse fordi jeg har vært så imot det så lenge. Så da er det logisk å spørre hva skjedde? Svaret er enkelt. Gud skjedde.<br />
Det hele begynte med at jeg flyttet fra Stavanger til Kristiansand(med en mellomlanding i Eiken). Så jeg kom til denne byen i april i år og da var jeg sofa-liggende og klarte såvidt å få i meg mat gjennom dagen. Jeg hadde da altså noen gode dager og hver søndag ønsket jeg sterkt å være i stand til å gå på gudstjeneste. Lillebror hadde gått i en menighet her som ligger i byen og som jeg kun trenger å ta en buss for å komme til, så dermed var det avgjort. Jeg skulle gå i Betania. Så en søndag i slutten av april bestemte jeg meg for å gå på gudstjeneste. Jippi, endelig. Jeg husker enda at jeg satt under lovsangen og så for meg på mitt indre øye at jeg danset og priste Gud på den måten. Det var bittersøtt. Det var godt at eg klarte se det for meg samtidig var det vondt at jeg var fanget i min egen kropp. Etter gudstjenesten var det kafé og det var flere som sa hei til meg bare på vei ned på do. Og inne i kafeen kom eg i prat med pastoren og da eg nevnte MEen og oldemor som nettopp hadde fylt 108 år(noe jeg skryter av til alle som vil høre) så satte han meg i kontakt med ei i menigheten eg var i slekt med og som har hatt ME i mange(minst 10) år og nå har vært frisk i 5 år.<br />
Det var veldig interessant å snakke med henne og hun snakket veldig varmt om the lightning process. Og ikke rart hun gjorde det, hun hadde jo blitt frisk etter å ha tatt kurset.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjh6j2Zwg8qru-Gyy3DCIjgaxQfpdth4qLk34Kr7lCk42gJrbaPvBg9QG4_opJRlAMCC0fhGKcCju3gJWyGb83ZxB80ZXfs8WaumUQlkjEjVzLVzYK5XQLshEcOEKwKoPIQSvkYZA/s1600/Iphone+138.JPG" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjh6j2Zwg8qru-Gyy3DCIjgaxQfpdth4qLk34Kr7lCk42gJrbaPvBg9QG4_opJRlAMCC0fhGKcCju3gJWyGb83ZxB80ZXfs8WaumUQlkjEjVzLVzYK5XQLshEcOEKwKoPIQSvkYZA/s320/Iphone+138.JPG" /></a></div>Gud hadde dermed sådd et frø i meg.(Også la eg inn et bilde bare for at d ikkje sgo bli så utruli mye tekst uten bilde. Dette er tatt etter at eg farga håret rødt og eg fekk god hjelp av min gode venn, Ekå.)<br />
De neste månedene tenkte eg på det fra tid til annen. Jeg husker etter at jeg hadde vært på reunion med 10. klassen min(det er nemlig 10 år si jeg gikk ut av 10. klasse og litt over halve denne tiden har jeg vært syk med ME) at jeg var mer bestemt på å gjøre det jeg kunne for å bli bedre. Jeg lå jo for det meste på sofaen med unntak av noen gode dager da jeg kunne gå en 5-10 minutters tur. Så etter at jeg kom tilbake til Kristiansand fra helga hjemme tok jeg kontakt med slektningen min fra Betania. Vi avtalte å møtes hjemme hos meg og hun snakket i vei om kurset og hun forklarte bra at det var en prosess og at hun selv brukte ca 1 år fra hun tok kurset til hun var helt oppe igjen. En lærer en del verktøy på kurset som en tar i bruk i hverdagen sin. Det er litt som trening, en bli i bedre form jo mer en trener. Og dette er også på en måte slik.<br />
Slektningen min ga meg en nettadresse jeg kunne sjekke ut og lese. Det er en som er LP instruktør her i Kristiansand som har laget siden. Jeg husker at jeg leste litt her mens jeg leste mest hjemme hos bestevenninna mi i Eiken. Hun har nemlig skriver og da kunne jeg skrive ut noen(mange) sider og lettere lese og forstå det som stod.<br />
Jeg endte opp med å skrive ut og å sende søknad til LP instruktøren i Kristiansand. Jeg sendte også noen spørsmål på mail som jeg fikk svar på ganske raskt. Jeg fikk bl.a. vite at neste kurs ikke var før i oktober, så da tenkte jeg at jeg fikk smøre meg med tålmodighet og sette livet mitt på vent atter en gang. Dette var i begynnelsen av juli. Mandag 29. juli får jeg telefon fra LP instruktøren og hun spør meg om jeg kan tenke meg å være med på et kurs den samme uken, onsdag til fredag. Jeg ble helt satt ut og sa at jeg trengte litt tid å tenke på det. Jeg fikk til slutten av dagen eller til tirsdagen. Akkurat denne dagen skulle søsteren min og familien hennes til Kristiansand og jeg skulle få være med dem på middag. Lillebror var også med og det var veldig koselig. Du kan jo tenke deg at jeg tenkte mye på dette kurset gjennom hele dagen både når jeg lå på sofaen og slappet av og når jeg var på middag med familien min. Jeg bestemte meg da altså for å hoppe i det. Dagen etter, altså tirsdagen, hadde jeg en samtale med instruktøren. Dette var en slik samtale alle som søker om å få ta kurset må gjennom for å finne ut om en er klar for kurset og om en kommer til å ha nytte av det. Jeg var klar og dermed ble det kurs på meg.<br />
Jeg må få presisere at jeg på dette tidspunktet lå på sofaen og så film og tv serier hele dagen og at den dagen jeg var ute på middag med min søster, hennes familie og lillebror var unntaket. Vanligvis ville jeg trenger flere dager på å komme meg etter dette. Så det at jeg bestemte meg for å ta kurset var et enormt stort skritt.<br />
Jeg tok kurset og det var en opplevelse. Helt utrolig. Veldig lærerikt og veldig utfordrende. Fredagen var jeg 45 min i byen og shoppet(noe jeg ikke har orket på mange måneder) og jeg spiste middag på en restaurant sammen med den andre personen som tok kurset. Og jeg tok kurset.<br />
<br />
Ja, dette var en lang intro så her kommer en kort versjon av hva som har skjedd etter kurset.<br />
Jeg går på gudstjeneste hver eneste søndag.<br />
Jeg danser under lovsangen på hver eneste gudstjeneste.<br />
Jeg går turer - de siste to gangene helt rundt lysløypa som første gang tok litt over 1 t og sist gang tok 55 min.<br />
Jeg gjør ting og tang i leiligheten som var utenkelig før.<br />
Jeg dusjer så ofte jeg vil(før kunne det gå opptil 5 dager mellom hver gang fordi jeg bare ikke klarte det)<br />
Jeg maler :D<br />
Jeg har ommøblert stova mi.<br />
Jeg har shoppa mange ganger.<br />
Jeg har begynt å ta et oppgjør med følelser og diverse som jeg ikke hadde overskudd til før.<br />
Jeg var nettopp på menighetstur til Sarons Dal.<br />
Den helgen inkluderte at jeg reiste t Sarons Dal, satt på med mamma hjem(hun jobbet til 10). Sov hjemme hos mamma og pappa og hadde en rolig(evt litt aktiv) formiddag. Satt på med mamma ned til Sarons Dal igjen og forsatte å være en del av menighetsturen resten av helgen. Søndag da nesten alle hadde reist fra Sarons Dal gikk jeg halvveis ned til Rema 1000 i Kvinesdal. Derfra tok jeg turen til Eiken og bestevenninna mi :D Jeg overnattet hos henne til mandag og mandag kveld var jeg tilbake i Kristiansand.<br />
<br />
Så nå sitter jeg her og håper at du som meg kan prise Gud for alt han gjør i livet mitt. Dette her er bare en liten del av alt han har gjort og fortsetter å gjøre. Jeg takker Jesus hver dag for livet jeg har fått i gave. Han leder meg skritt for skritt og for hver dag som går er jeg et skritt nærmere livet jeg drømmer om å ha. <br />
<br />
Vil du vite mer om LP kan du gå inn på denne linken: www.nyretning.no.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-46631373513671346382013-06-22T20:27:00.002+02:002013-06-22T20:27:39.150+02:00Oppdrag NemoEg såg oppdrag Nemo idag. Det er en morsom film med et godt budskap.<br />
Her har du en pappa som er så redd for at sønnen skal bli skadet eller det som verre er. Han er til og med redd for å gå ut av sitt eget hus.<br />
Men i det øyeblikket Nemo blir tatt til fanget er det som om alt frykt blir kasta på dør og han svømmer i vei uten å tenke på alle farene.<br />
Det er spesielt en scene i filmen som virkelig var god for meg. Det er når den fuglen kommer flygende til tannlege kontoret og forteller Nemo om pappan som he gjort mange forskjellige heltemodige ting. Til å begynne med tror ikke Nemo på at det er pappan hans det er snakk om, men idet navnet hans blir sagt ser du at ansikts uttrykket hans endre seg. Han tror på det og han blir overlykkelig og stolt. Pappan hans trosse all sin frykt og krysset havet for å redda sønnen sin. Så høgt elske han sønnen sin og i det øyeblikket blir det virkelig for Nemo.<br />
Tenk så høgt elske Gud oss. Ikkje bare trosse han fare, men han valgte å la sin egen sønn dø for å kunne ha et forhold til deg og meg. Tenk så fantastisk er Gud. Han er alltid på utkikk etter å kunne bruke tid med akkurat deg og akkurat meg :) Eg e heldig. Du e heldig.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-48017123174068877152012-11-26T11:37:00.004+01:002012-11-26T11:40:50.664+01:00En sliten kroppFor the english version see below. <br />
<br />
Du vet du har en sliten kropp når føttene dine nesten skjelver (og ønsker å gi etter) etter at du har tatt oppvasken. Du har tross alt bare stått på dem i ca 15 minutter. Hadde det vært etter en hard treningsøkt ville det vært logisk, noe et hvert menneske kunne forstå, men hva skjer når dette blir en del av dagliglivet ditt? Du har faktisk ikke vært på trening av noe slag. Du har faktisk ikke et hektisk liv en gang. Sannheten er at, ja du klarte å ta oppvasken, men deretter må du legge deg ned å slappe av i noen timer før du orker å gjøre noe mer.<br />
Hva skjer når du får stadig mindre venner fordi du faktisk ikke orker å holde kontakten og de har hektiske liv og har ikke tid til deg lengre? Eller det viser seg at du var den eneste som gjorde en innsats for at dere skulle holde kontakten og være venner? Noen blir til og med fornærmet, tenk at du ikke tar deg tid til dem lengre! Og dermed er de sure og bryter kontakten med deg.<br />
Og der sitter du, eller mer sannsynlig ligger du, og føler deg forlatt, alene og såret. Betydde du ikke mer for dem?<br />
Du vet du har en sliten kropp når du heller vil ligge på sofaen og se en film for femte gangen enn å være med en god venn(inne). Samtidig vet du at det på ingen måte handler om vilje. Hadde du hatt et reelt valg, er valget enkelt. En kropp som ikke er sliten. En kropp som orker å lage mat. En kropp som orker å studere. En kropp som orker å være med venner, så ofte du har lyst til det. En kropp som orker å jobbe og ikke minst; En kropp med minimale eller uten smerter. <br />
<br />
Du vet hvem som virkelig bryr seg, for de lar seg ikke skremme av alle dine nei. De forsetter å spørre om dere skal finne på noe. De lærer seg hva som du syns er greit og hva som bare ikke går. De prøver å forstå, selv om de ikke klarer det betyr det så utrolig mye at de prøver. De bryr seg nok til å prøve å forstå og de respekterer at du har en sliten kropp.<br />
<br />
<br />
Jeg har en venninne som på et tidspunkt var så og si den eneste vennen min. Jeg hadde noen andre som kom på besøk eller kanskje ringte meg en sjelden gang, men hun jeg skriver om nå var virkelig der for meg.<br />
På det tidspunktet var jeg så dårlig at jeg ikke kunne ta vare på meg selv lengre. Jeg hadde flyttet hjem igjen til mamma og pappa. Der satt jeg å stirret i veggen, på tv skjermen eller på data skjermen. Venninnen min bodde bare en 30 minutters kjøretur fra foreldrene mine. Det hendte fra tid til annen at enten hentet hun meg eller så kjørte pappa(noen ganger mamma) meg til huset hennes. Der fikk jeg en annen vegg å stirre på, en annen tv skjerm å se på. Jeg fikk være sosial med henne viss jeg ville eller bare sitte å være usosial med tv skjermen. Og var jeg der en lørdag, så dro hun meg med på bedehuset. Dvs jeg fikk alltid lov å være igjen hjemme hos henne viss jeg ville, men som regel valgte jeg å bli med. Der fikk jeg åndelig påfyll og jeg fikk fylle opp litt av den sosial tanken min. Jeg har nemlig et stort behov for å være sosial. Mitt forhold til Gud hadde skrenket inn til mine utallige rop om hjelp og alle mine hvorfor Gud, hvorfor? Det var godt å få høre noe annet om Gud enn mine egne fortvilte rop.<br />
Vel hjemme igjen, hos mamma og pappa, lå jeg nå langflat i flere dager. Mer sliten, mer utslitt, mer utmatta, med en følelse av at nå kom jeg til å dø. Samtidig hadde jeg fått påfyll på den sosiale tanken min og jeg hadde fått høre Guds ord og følt på omsorg og generøsitet fra andre enn familien min. Det var alltid verdt det, å risikere å bli dårligere i noen dager for å få være med venninnen min i noen dager. Noen ganger var det en dag, andre ganger overnattet jeg både en, to og tre netter. Det var alltid verdt det.<br />
<br />
Det skal ikke mye til for at min hverdag går fra ille til levelig. En oppmuntrende melding. Et smil(skjønt det er vanskelig å få når en ligge på sofaen hele dagen). Noen som tilbyr seg å lage eller komme med middag til deg. Noen som spør meg hvordan jeg har det og med et oppriktig ønske om å lytte til svaret mitt, som ofte er heller negativt.<br />
<br />
Nå takker jeg Gud, for selv om jeg er langt fra å være frisk er jeg god nok til å bo alene, har virkelig gode venner og er på vei oppover. Det blir faktisk litt bedre hver dag, selv om jeg ikke alltid legger merke til det.<br />
<br />
<b>Guds trofasthet har aldri sviktet meg!</b><br />
<br />
<br />
<br />
English version: Title: A tired body<br />
<br />
You know your body is tired when your feet almmost starts shaking as you are cleaning the dishes. After all you only used your feet for about 15 minutes. If you had been cleaning the dishes after a hard work out, it would have been logical that your feet was a bit shaky and any human being would understand that. But what happens when this becomes a part of you daily life? You`ve not been training and you do not even have a busy life. The truth is that, yes you were able to clean your dishes, but after that you have to lie down and relax for several hours before you can do anything else.<br />
What happens when you get less and less friends because you really don`t have any energi left to stay in contact with them and their busy life don`t give room for you?<br />
Or it turns out you were the only person doing an effort to stay in contact with most of your friends? And some even get offended and angry with you because you don`t give them your time and energy(like you actually had some to give) and those friends dissapear from your life for good.<br />
And there you are, most likely lying down on your sofa, feeling abandoned, alone and hurt, thinking: Did my friends really ever care?<br />
You know you have a tired body when you prefer to lie on the sofa watching a movie for the fifth time than to spend time with a good friend. At the same time you know you don`t really have a choise. Because if you did, the choise would be easy.<br />
A body that is not tired(or exhuasted). A body that have the energy to cook. A body that have the energy to study. A body that have the energy to be with friends, as aften as you want to. A body that have the energy to work and most important; A body with minimal or no pain at all. <br />
<br />
You know who really care, because they don`t run from you because you say no all the time. They keep asking if you want to spend time with them. They learn what you can and can not do. They try to understand and even though they can`t really understand, the fact that they are trying means so much. They care enough to try to understand and they respect that you have a tired and exhuasted body.<br />
<br />
<br />
I have a friend that at one point was just about the only friend I had. There were some that came to visit me or called me, but it was not often that it happend. But the one I am writing about now, she was really there for me.<br />
At this point I was so sick I could not take care of myself anymore. I had moved home to my parents place where I were starring into the wall, or at the tv screen og at the computer screen. My friend was living about a 30 minutes drive from my parents place. So it happend from time to time that she came and picked me up and drove me to her place or my dad or mam did. There I had a different wall to stare at, a different tv screen to look at and I got to be social with her or I could keep watching tv if I wanted to. And if I was at her place on a saturday evening she would take me to the bedehus(I don really know the english word for this, but its kind of a church) where I would get to hear Gods words and I got to be with people. So my need to be social was met and some of my need of hearing Gods word was met. My relatinoship with God had become nothing more than my desperate cries to him and all my questions, why God why? So it was always good to hear something else than my endless cries.<br />
Back at my parents place I now lie on the sofa for days. Even more tired and exhuasted and with the feeling that I now would die for sure. At the same time I would feel better, because I got to be social and filled some of that need and I had heard the word of God which was wonderful too. It was always worth it, every time even when it felt like I was going to die for sure.<br />
<br />
It doesen`t take much for my day to go from really bad to a place where I think I will be able to get through today. An encouraging message. A friendly smile. Some one making me dinner. Someone going to the supermarket to buy me some food. Someone asking me how I am doing and with a sincere wish to listen to my answer, even though most of time I`m not doing good.<br />
<br />
Today I am thanking God, for even though I am far from being well, I am well enough to live by myself. I have some good and true friends in my life. I am on my way up, getting a little bit better everyday.<br />
<br />
<b>Gods faithfulness has never failed me</b><br />
<br />
<br />
Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-54921018090256825202012-11-22T13:22:00.001+01:002012-11-22T13:23:20.855+01:00Noen tanker en tirsdag morgenDette skreiv eg tirsdag 13. november, for en uke siden:<br />
<br />
Dagens ord fra flipp- kalenderen:<br />
”Vi tar på oss litt mer av Guds natur hver gang vi viser kjærlighet til andre.”<br />
<br />
<br />
I dag er jeg veldig sliten og på dager som denne blir jeg lettere irritert når jeg får høre budskapet om å gå ut, elsk din neste, gjør ditt, gjør datt i Guds rike. Det er bibelsk og det er Guds vilje at vi skal gjøre slike ting, men det er bare den ene siden. Mitt inntrykk er at denne siden blir forkynt i mye større grad enn den andre siden. Den siden der Gud elsker deg og meg, ikke for hva vi kan gjøre for Ham, men akkurat slik som vi er, her og nå. Om jeg ikke orker noe annet enn å ligge langflat på sofaen resten av livet mitt, så elsker Gud meg like mye som når jeg jobber hardt for Ham og Hans rike.<br />
<br />
Vi er alt for mange som setter vår verdi i hva vi utretter og den underliggende tanken er noe sånn som; er jeg produktiv, så er jeg verdifull. Dette er en løgn! Min verdi er i Kristus. Din verdi er i Kristus. Vi er verdifulle fordi Han sier at vi er verdifulle. Vi er vakre fordi Han sier at vi er vakre. Vi er verdt å dø for, fordi Jesus døde for oss, et hvert menneske som noen gong lever. Han døde for oss alle sammen, fordi Han ønsker å ha en relasjon til oss. Hans lengsel etter oss er mye sterkere enn vår lengsel etter Ham noen gang vil bli. Han lengter etter et intimt, nært forhold til deg. Gud Skaperen, Gud Den Allmektige, Gud Universets Herre, elsker deg og meg. Tenk på det. Det er så stort! Det er så lett å tenke; ”Ja, jeg vet” når noen sier til deg at Gud elsker deg. Ja, du vet det med hodet ditt, men gjør egentlig hjertet ditt det? Kjenn etter, er det ikke en frykt dypt inne der som er redd for at du ikke er verdt å elske? For å kunne ta imot kjærlighet, må en plassere seg selv i en situasjon der det er mulig at en blir avvist. Men hos Gud blir vi aldri avvist. Han øse ut sin ubetinget kjærlighet, som aldri tar slutt. Han bare venter på å få øse ut sin kjærlighet over oss, venter på at vi skal spør og være åpne for å ta imot.<br />
<br />
Når du vet at du vet, at du vet, at du vet at Gud elsker deg og at Han bare vil deg det aller beste og Hans kjærlighet får gjennomsyre hjertet ditt, ja da faller frykten til bakken. Det er ikke hold i dem lengre.<br />
<br />
Gud har kontroll.<br />
Gud har en god plan for livet ditt.<br />
Gud samvirker alt til det gode for dem som elsker ham.<br />
Vi elsker Ham fordi Han elsket oss først.<br />
Gud elsker oss med en evig kjærlighet, den tar aldri slutt!<br />
Gud lengter etter kvalitetstid med deg og med meg.<br />
Be Gud vise deg Hans kjærlighet i dag.<br />
Den kan bli vist gjennom et vennlig ord, et smil, en nydelig solnedgang, et piggsvin(jeg syns det er så moro å se de!) eller noe helt annet som du trenger eller som gir deg glede.<br />
<br />
Gud er GOD!<br />
<br />
Det jeg prøver å si er at vi må være koblet på Jesus, få styrke fra Ham og la Ham fylle opp kjærlighetstanken vår. Ut fra det kan vi gi Gud videre til et hvert menneske vi møter på og ender ikke opp med å bli utbrent. Gud gir til oss og vi gir til andre.<br />
<br />
Gud velsigne deg!<br />
Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-44965858344343878932012-10-31T20:32:00.000+01:002012-10-31T20:32:34.104+01:00Noen tankaEg lese ein bok serie skrevet av Karen Kingsbury og Gary Smalley, som i og for seg er veldig bra, men d e noen ting som irritere meg litt vel mye t tider. For det første er det at det skjer utrolig mye tragisk med menneskene i den serien, men det som irritere meg mest og det kanskje fordi eg gjør det selv også. Nemlig det at bare fordi en møte litt motgang, eller i noen tilfeller stor motgang, så tenker en automatisk at Gud staffer deg, eller du er katastrofetenker og dermed ser du for deg "worst case scenario". Du veit i det øyeblikket du la de tankene få spillerom gir du også spillerom for djevelen til å kome inn og stjele, drepe og ødelegge(Joh 10,10). Men viss du derimot velger å ha tro på Gud midt i motgangen, så gir du Gud spillerom til å gjøre det som kun Gud kan gjøre, nemlig det umulige. Det har ingenting å si om situasjonen din er umulig, Gud er nemlig ekspert på umulige situasjoner. Folk som har valgt å tro på Gud i umulige situasjoner har kommet ut av dem og fått det bedre etterpå enn de hadde før fordi de valgte å stole på Gud midt oppi all elendigheten. De valgte å lovprise Gud når alt så mørkt ut. Gud er nemlig den sammen enten vi har solskinn og sommer i livet vårt eller om ve er midt i ein orkan i livet vårt. Han kan og han vil, det er bare å spørre om hjelp.<br />
Viss du tenker at du ikke klarer å stole på Gud, så spør Ham om å gi deg styrken som du trenger for å velge tro framfor tvil :)<br />
<br />
Også hadde eg egentlig tenkt å skriva meir, men d gadd eg kje likavel. Så då får dåkke ta t takke me detta ;)<br />
Gud e god og eg e delvis utslått ette at me skrudde klokka ein time tbage(rutine e veldig viktig når ein he ME og eg he plutselig måtta legga meg ein heil time seinare enn vanlig...)Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-22548017126065659722012-10-03T12:31:00.000+02:002012-10-03T16:15:41.504+02:00Dagens mål...... er å rydde siste rest av stova, tørke støv og støvsuge. D trengs virkelig! E d då ikkje typisk at eg idag når detta e målet mitt heller he lyst å sitta her og skrive på bloggen min, som eg vanligvis ikkje orke skriva på...<br />
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).<br />
<br />
Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:<br />
<br />
Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjyzu5VNzismdsYB1Mtg657OdbfHDWG-NXZBjo5SlmRhpUknROMMLC7nXONHbqybwESa_LZ2xQdcfqhvlIzD_4u9g4uxyaDExvR23pl_nBhbDV2toDx3Fu-wso20xDxMTAFjCxG0g/s1600/Lattermilde+meg.bmp" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="212" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjyzu5VNzismdsYB1Mtg657OdbfHDWG-NXZBjo5SlmRhpUknROMMLC7nXONHbqybwESa_LZ2xQdcfqhvlIzD_4u9g4uxyaDExvR23pl_nBhbDV2toDx3Fu-wso20xDxMTAFjCxG0g/s320/Lattermilde+meg.bmp" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8AhR2X1KDOtORj6TYQeOuWkJNPB0sQU1e1Apw81qOtANdwxDMHGdXm1C1gPhwL2l5I87llRdGhx8RMve5RkeHtCJsariKVORRrMKnJswhu0tO2alCxBp7S4K8pswJJyQS4DVEJg/s1600/260.jpg" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="216" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi8AhR2X1KDOtORj6TYQeOuWkJNPB0sQU1e1Apw81qOtANdwxDMHGdXm1C1gPhwL2l5I87llRdGhx8RMve5RkeHtCJsariKVORRrMKnJswhu0tO2alCxBp7S4K8pswJJyQS4DVEJg/s320/260.jpg" /></a></div><br />
Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi<br />
<br />
<br />
<b>Oppdatering</b> 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =DMaria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-32921012945373024332012-10-02T20:39:00.001+02:002012-10-02T20:39:31.144+02:00Ord og tanker...Ja, eg tru eg trygt kan sei at eg nå e inne i ein av dei dårligaste periodene eg he hatt. Samtidig er det veldig forskjellig fra då eg først fekk diagnosen første gangen. Ja, for eg he fått diagnosen ME to gonger. Først i mars 2009, for så å få den avskrevet av ein person eg prata me i ca 1 time. Og fordi eg de siste månedene ikke egentlig var enig og etter mye klaging t legen min foreslo han ein ny utredelse. Med skrekk sa eg ja til det, fordi eg visste kor mye d kosta meg sist eg ble utredet. Heldigvis for meg, så leste legen min gjennom journalen min og fant ut at på grunn lag av testene eg har tatt tidligere + at me prøvde ett par nye, har eg nå fått diagnosen på nytt.<br />
<br />
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.<br />
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.<br />
<br />
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?<br />
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.<br />
<br />
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.<br />
<br />
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.<br />
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-54801136333586992752012-09-04T22:10:00.000+02:002012-09-04T22:10:51.354+02:00VennskapEg lese fremdeles den same boka som i forrige innlegg(eg lese litt og litt når eg føle for d). D sista kapittle eg leste handla om at eg sga vera "The friend chick".<br />
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.<br />
<br />
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.<br />
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.<br />
<br />
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)<br />
<br />
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!<br />
<br />
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)<br />
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.<br />
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.<br />
<br />
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.<br />
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).<br />
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.<br />
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)<br />
<br />
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)<br />
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)<br />
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgX-UkUNptdq8synxQzp8OTRDGnA8e1CnDTvmlSm2IiHwLhjGPL16DLin8nWyuBJshyLgb6Zw6NvpaJ4nvlwe-KBlyGAUbH3LEYbBbHWp6-swDqUCnFVW6Xm0oHnRlItT31P_rXRA/s1600/Liseberg+015.JPG" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgX-UkUNptdq8synxQzp8OTRDGnA8e1CnDTvmlSm2IiHwLhjGPL16DLin8nWyuBJshyLgb6Zw6NvpaJ4nvlwe-KBlyGAUbH3LEYbBbHWp6-swDqUCnFVW6Xm0oHnRlItT31P_rXRA/s320/Liseberg+015.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjQPefxiEQnahQzyDYGfvJLmt2xtFpefQiTzB87n24qCOR9Z5Hary-fCgdoFGHuGFI9nFfLuyyQ_CJNRTPL3hDKSjmw5L0CTMce_Y6uWf1kudRQcCSovAnTKtDZd3oqNYBJRVMwBQ/s1600/Liseberg+017.JPG" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjQPefxiEQnahQzyDYGfvJLmt2xtFpefQiTzB87n24qCOR9Z5Hary-fCgdoFGHuGFI9nFfLuyyQ_CJNRTPL3hDKSjmw5L0CTMce_Y6uWf1kudRQcCSovAnTKtDZd3oqNYBJRVMwBQ/s320/Liseberg+017.JPG" /></a></div>Her e eg på same båten i sommar<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiGdFtkyAkUfg4d55lHg_GaSzy0YrW1a92NJSdG8Bum-26nco1KzxWC5Tu8_-KLheVpyu_nMubMTZc__xg907kgU5w4xAs1suSkzEnViCMVEv7FPDFuHtsClQV086qnMPk8VOJhtA/s1600/Liseberg+033.JPG" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiGdFtkyAkUfg4d55lHg_GaSzy0YrW1a92NJSdG8Bum-26nco1KzxWC5Tu8_-KLheVpyu_nMubMTZc__xg907kgU5w4xAs1suSkzEnViCMVEv7FPDFuHtsClQV086qnMPk8VOJhtA/s320/Liseberg+033.JPG" /></a></div>Her e me i bilen hennar<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhfLhc97kraVww9nTuFMz8kQIwlj_QdSEGeblGwdRRRDEd4E4oxm2xp79vGKw4jMjAkbTy1V_zYmJvw-sy9TVcxkRlfv5x90h-j6KlgDeiZnsHHgws_HDG7ex-fHbKEZL5yrlqXUw/s1600/CIMG5228.JPG" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhfLhc97kraVww9nTuFMz8kQIwlj_QdSEGeblGwdRRRDEd4E4oxm2xp79vGKw4jMjAkbTy1V_zYmJvw-sy9TVcxkRlfv5x90h-j6KlgDeiZnsHHgws_HDG7ex-fHbKEZL5yrlqXUw/s320/CIMG5228.JPG" /></a></div>Her he du meg og to av mine herlige små venner =)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgB5T11vo44M9KcORMdbnromGpNbUtzL8nC7BPAoEoHoF6-bLy3zWx7diaZ4UjeK4lKOTl8bmfQJAZ3XeA3pTz63OyrgWt6XuAhTHsS4T4F1_WpNEfPvDUKiZe_blGIWBtwxiPVDg/s1600/CIMG5235.JPG" imageanchor="1" style="clear:right; float:right; margin-left:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgB5T11vo44M9KcORMdbnromGpNbUtzL8nC7BPAoEoHoF6-bLy3zWx7diaZ4UjeK4lKOTl8bmfQJAZ3XeA3pTz63OyrgWt6XuAhTHsS4T4F1_WpNEfPvDUKiZe_blGIWBtwxiPVDg/s320/CIMG5235.JPG" /></a></div><br />
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)<br />
<br />
Ha ein velsigna veka vidare! =)<br />
Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-41273900239919450272012-07-19T11:47:00.000+02:002012-07-19T11:47:29.604+02:00A sneak peak into the book I am reading =)I am reading this book called "GOD CHICKS. Living life as a 21st century woman."<br />
Written by Holly Wagner.<br />
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgFuf8WugKaiLwjb2olTYZE9yK2I07SXYLegZ_xIHZ4d0MJlJvbx2qDzBiwUt7iVySUS6pDRADWshkgRfpc5R_8qzjRLdtI6nh0PkDu_skpQwohGUYn2tUDoOrTlm2P4oH7iYDaHw/s1600/God+chicks+coverphoto.jpg" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="204" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgFuf8WugKaiLwjb2olTYZE9yK2I07SXYLegZ_xIHZ4d0MJlJvbx2qDzBiwUt7iVySUS6pDRADWshkgRfpc5R_8qzjRLdtI6nh0PkDu_skpQwohGUYn2tUDoOrTlm2P4oH7iYDaHw/s320/God+chicks+coverphoto.jpg" /></a></div><br />
From page 12:<br />
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: <i>By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!</i><br />
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.<br />
<br />
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in <i>your</i> lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.<br />
<br />
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."<br />
<br />
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!<br />
Have a blessed day.<br />Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-53646888321857954002012-07-10T15:45:00.000+02:002012-07-10T15:51:17.938+02:00Cecilie and Espen get married! =)I attended a beautiful wedding on june 30th. My friends Cecilie and Espen got married and are now very happy :)<br />
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg7bzws7mvLWLnordHCfipirmnB2VqzBHeFZ1-6eko2F-dBerzO0FcGY24Mmo1Y0kNe_rsNgqRwV6UrajwSeKxFhMttxP3FN2AmIBVWM6-9zkuxLROu-Zv9psX7tzRUipgI5vNElw/s1600/033.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg7bzws7mvLWLnordHCfipirmnB2VqzBHeFZ1-6eko2F-dBerzO0FcGY24Mmo1Y0kNe_rsNgqRwV6UrajwSeKxFhMttxP3FN2AmIBVWM6-9zkuxLROu-Zv9psX7tzRUipgI5vNElw/s320/033.JPG" /></a></div><br />
In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)<br />
<br />
I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.<br />
<br />
The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.<br />
<br />
Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.<br />
<br />
Here are some more pictures:<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhx8I00R3H_vsvPwVNLppDaOmXsWELJRg0_n3IPXZJiNKrtvnTycttlyc57mlbcoJMmouedvvQaXfYerZB2ZgHfCrAIg2GaQeA_LZnXvfa5UFl3GFdwFvyEdInfnkdS7br-uksc0g/s1600/041.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhx8I00R3H_vsvPwVNLppDaOmXsWELJRg0_n3IPXZJiNKrtvnTycttlyc57mlbcoJMmouedvvQaXfYerZB2ZgHfCrAIg2GaQeA_LZnXvfa5UFl3GFdwFvyEdInfnkdS7br-uksc0g/s320/041.JPG" /></a></div>They arrived at Hald, Mandal where the reception was.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhJFcFKMvuPCxc1OJWWXNJ4I1AsJdUXMsc31fEPRnOf-JePqYLnYdhq0T29P4cHeO2DfZPwdppnxYrLDGq4fCNHNAIKG-JeUl7M0To6Kk0Ae-DtDyFLr3LDYVjXWAUoDGXkoUX-XQ/s1600/047.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhJFcFKMvuPCxc1OJWWXNJ4I1AsJdUXMsc31fEPRnOf-JePqYLnYdhq0T29P4cHeO2DfZPwdppnxYrLDGq4fCNHNAIKG-JeUl7M0To6Kk0Ae-DtDyFLr3LDYVjXWAUoDGXkoUX-XQ/s320/047.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgZkKpbs2PSwDp-fGW6DBju-Nzd81XCXU3FYCMKuerN4s3Hsdcz6cFYrcEE4sMobWvMBUSv37ZlWVv8LMPcG2SAHbwrwCgMKSAtFUMq3n0J8lOpdgImuBO-n5k8xiQjAuQU5Et0kQ/s1600/057.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgZkKpbs2PSwDp-fGW6DBju-Nzd81XCXU3FYCMKuerN4s3Hsdcz6cFYrcEE4sMobWvMBUSv37ZlWVv8LMPcG2SAHbwrwCgMKSAtFUMq3n0J8lOpdgImuBO-n5k8xiQjAuQU5Et0kQ/s320/057.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgpeGclq6gseHgUTJ_uV5lAWmgABHjD8CdbjiF1LLmZ6_w6CfdynoTG_MJAk_yXyfZUWZLumJiJl_43Qkt9EW3NpCnh_uO2Db4R_iqBOSbuZy34N4Wt-INw6A5s5oMuiNTNGImk0w/s1600/060.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgpeGclq6gseHgUTJ_uV5lAWmgABHjD8CdbjiF1LLmZ6_w6CfdynoTG_MJAk_yXyfZUWZLumJiJl_43Qkt9EW3NpCnh_uO2Db4R_iqBOSbuZy34N4Wt-INw6A5s5oMuiNTNGImk0w/s320/060.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivRkH2Lfp4IkvvXjK10-6u0mAnnekUDQZzxTqe_3mb2Q3poyW2iIiUAOEr6yUnTUbQQ-6bzNdoTqaLcX3tYOfdsv2To5-DNxHWGn03vu7HuRZUpFwDqqzYnynRG9zvjPQ3wuNRxg/s1600/064.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEivRkH2Lfp4IkvvXjK10-6u0mAnnekUDQZzxTqe_3mb2Q3poyW2iIiUAOEr6yUnTUbQQ-6bzNdoTqaLcX3tYOfdsv2To5-DNxHWGn03vu7HuRZUpFwDqqzYnynRG9zvjPQ3wuNRxg/s320/064.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5vj6mkP3z3rrXDWSjZtCQl_bczi1yjK8X0D4Zvyvz2t0e1bjEB3wiYublUtoX5nlZupNA78oI4mio2QwR8GwJ2GMsRtpalxbqtIiY0fPo3TgncZho-EhyjsTZhEViD_aISQQ7nA/s1600/070.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5vj6mkP3z3rrXDWSjZtCQl_bczi1yjK8X0D4Zvyvz2t0e1bjEB3wiYublUtoX5nlZupNA78oI4mio2QwR8GwJ2GMsRtpalxbqtIiY0fPo3TgncZho-EhyjsTZhEViD_aISQQ7nA/s320/070.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg35f-7JPa-rdvpwgpa5Ln1asWJAmYU0ejYquXTVIdgintPRUcDtV-bfkpo2RDHwZK9zNS3vlRadgywMA8UMnwO7p2gIl8Z2UhJca5eju3qbQx1rgpzJffUM-cC2WuoLURvxYTu1A/s1600/080.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg35f-7JPa-rdvpwgpa5Ln1asWJAmYU0ejYquXTVIdgintPRUcDtV-bfkpo2RDHwZK9zNS3vlRadgywMA8UMnwO7p2gIl8Z2UhJca5eju3qbQx1rgpzJffUM-cC2WuoLURvxYTu1A/s320/080.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzXJnHt2O2J_j2Vxj-olMcmrLmm1VBVmRE8XByiftVBHhqD3T5JvVPMfPbkzYPK9Qy_bLcMkdB_mmfoQgoAwFBp1Ycq4jmKZAWa129n5iNywBKRPndtmET_4LjeqF_wsLD4AjwgQ/s1600/085.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzXJnHt2O2J_j2Vxj-olMcmrLmm1VBVmRE8XByiftVBHhqD3T5JvVPMfPbkzYPK9Qy_bLcMkdB_mmfoQgoAwFBp1Ycq4jmKZAWa129n5iNywBKRPndtmET_4LjeqF_wsLD4AjwgQ/s320/085.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgEJmsOKrHfzyNyg6JnGXwEuk9mG17UIhXTfkQqjhe9sz_mRj1OHPsnCxNtwRn3K0p4SgsnCV5PgUrC8AheOu91kfAHrbhq5ewiwU6TJ0hJPQDzlNfXSYO0B8sWFCqDppYI5AkBrg/s1600/089.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="240" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgEJmsOKrHfzyNyg6JnGXwEuk9mG17UIhXTfkQqjhe9sz_mRj1OHPsnCxNtwRn3K0p4SgsnCV5PgUrC8AheOu91kfAHrbhq5ewiwU6TJ0hJPQDzlNfXSYO0B8sWFCqDppYI5AkBrg/s320/089.JPG" /></a></div><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiUfnolcqdMLUnmpTgwNuZAkwPsbPLUHWvYQkkakZ4u9R1TdYoPhccuvJz_jZvI8zrgQ6Ej6U-xZcLpEvkQi4XSAg8r9TKzuqabGi1nUFv9mKCpoymaY45sNdnUxYfbGuT2NjOcmA/s1600/092.JPG" imageanchor="1" style="margin-left:1em; margin-right:1em"><img border="0" height="320" width="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiUfnolcqdMLUnmpTgwNuZAkwPsbPLUHWvYQkkakZ4u9R1TdYoPhccuvJz_jZvI8zrgQ6Ej6U-xZcLpEvkQi4XSAg8r9TKzuqabGi1nUFv9mKCpoymaY45sNdnUxYfbGuT2NjOcmA/s320/092.JPG" /></a></div><br />Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-22471437292262114262012-06-25T12:13:00.000+02:002012-06-25T12:13:57.183+02:00En oppdatering...Eg var på sørlandet, heima i barndomshjemmet mitt fra 11. juni til 17.<br />
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).<br />
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.<br />
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.<br />
<br />
Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).<br />
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)<br />
<br />
Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)<br />
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)<br />
Sov godt og lenge.<br />
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).<br />
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.<br />
<br />
Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.<br />
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.<br />
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.<br />
<br />
Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)<br />
<br />
Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.<br />
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.<br />
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)<br />
<br />
Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.<br />
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!<br />
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)<br />
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.<br />
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)<br />
<br />
<br />
Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.<br />
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)<br />
<br />
Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.<br />
<br />
Guds fred!Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-85374555907350634782012-06-08T17:23:00.001+02:002012-06-08T17:23:12.644+02:00Shopping...Wow, for ein dag. Eg våkna litt for tidlig, men etter en urolig natt ville eg heller stå opp og slappe av på sofaen enn å ligge å snu meg i senga(d fører alltid til irritasjon og irritasjon tar unødvendig mye energi). Så eg stod opp, spiste frokost og satte meg på sofaen med laptopen på fange. Eg såg siste del av en film eg begynte på i går. En morsom og søt animasjonsfilm. Og ellers bare slappe eg av framfor dataen. Eg la meg i senga igjen i ca 20 min før eg skulle gå, tenkte viss eg klarte å duppe av ville eg nok ha litt meir energi. Satte alarmen på 30 min, så mye tid kunne eg gi meg sjøl å slappe av. Eg sovna ikkje, men fekk ein grei avslapning før eg skulle ut på shopping.<br />
Tok bussen t sentrum og Maria(venninna mi) kom på samme buss litt før sentrum. Me gjekk t H&M for å sjå om dei hadde noen fine kjoler(etter tips fra noen venner) og det hadde dei. Den eg likte aller best hadde ikke min størrelse. Så me prøvde videre, va innom Lindex(hadde ingen litt greie kjoler en gang), Kappahl(der prøvde eg ingen). På Cubus fikk Maria hodepine av alle de sterke fargene og ingen fine kjoler. Dermed gikk turen videre til Villa og der såg eg og prøvde noen fine kjoler, men igjen ikke rett størrelse. Det må nevnes at eg prøvde også en kjole Maria fant mens eg var inne i prøverommet. Hun tenkte at det kanskje var en slik kjole som en er litt skeptisk til når den henger på kleshengeren, men som er fin på. Det var så langt fra sannheten som en kan komme. Den var og forblir gyselig(stygg), ikke fin. Tror ei dame som er tynn som en strek kanskje kan kle den, ellers IKKE BRA. <br />
Så var det tid for å finne toalettet. Etter den turen innom sølvberget gikk me bort til noen butikker eg ikke husker navnet på. Den ene er den som har samme inngangsdør som Kremmerhuset, vis-a-vis Gina tricot(for dei som er kjent i Stavanger sentrum). Der inne fant eg den beste kjolen, men problemet var bare at den stoppet rett under rumpen min og det er bare ikke bra når en skal i ett bryllup(personlig syns eg aldri det er bra å gå med en så kort kjole). <br />
Me var nå slitne og trøtte og lei. Eg hadde jo lyst på den kjolen eg prøvde i den første butikken, men som ikke hadde min størrelse. Dvs de hadde den i min størrelse, men det var den hvite utgaven. En kan ikke gå i hvit kjole i et bryllup, dessuten var den blå/grønn kjolen mye finere. Me endte opp me å gå tilbake til H&M og spurte betjeningen om de kunne ringe til H&M på Kilden og spør dem der om de hadde i riktig størrelse. Det hadde de, så vi busset ut til Hillevåg og prøvde kjolen i to størrelser og fant den som passet best. Deretter var det tid for å finne en blazer eller lignende. Me fant det og eg ser ganske voksen ut i antrekket. Gleder meg til å gå i det antrekket i bryllup 30. juni.<br />
<br />
Nå e middagen ferdig, så då e på høy tid å slenga på ein film og nyte at eg ikkje trenger gjøre noen ting før mandag, viss eg ikkje orke. Herlig.<br />
Gud velsigne deg!<br />Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-24679665687264458162012-06-03T21:41:00.000+02:002012-06-03T21:41:18.460+02:00En heller traumatisk opplevelseI kveld var eg på kveldsmøte i misjonskirka. Eg kjente på at hadde det vært en hvilken som helst annen dag ville eg ikke ha gått ut, men det var da tross alt semesteravslutning. Siste kvelden med gjengen fra misjonskirka. Så eg gikk likevel og kjente meg ikke så alt for gale i det eg gikk ut døren for å nå bussen.<br />
Da møtet begynte og lovsangen var igang hadde eg så inderlig lyst å danse og dermed gjorde jeg det. Eg klarte å danse til to sanger før eg kjente at det egentlig hadde blitt litt for mye. Eg kjente meg litt skjelven i kroppen og satt meg rolig ned i stolen min. Etter talen var det tid for nattverd og eg elske nattverd. Heile greia med å på nytt legga ned sitt liv for Herren, be om tilgivelse for gale ting en har gjort, legge av seg skammen og fortida og begynne på nytt. Det er heilt fantastisk. Det ble fort kø og eg kjente på benene mine at eg ikke kom til å orke å stå i en lang kø, så eg satt rolig på stolen min mens eg lyttet til sangen og ventet på at køen skulle bli kortere. Eg kjente tårene presse på og kjente slitenheten og motløsheten senke seg over meg. Eg var heilt utslitt og tenke om igjen og om igjen; Eg skulle ikke ha danset, hvorfor danset eg??????<br />
Eg såg ei god venninne og gikk bort t ho i køen og klemte ho og støttet meg på ho frem til eg fikk tatt imot nattverden og legge av meg min skam hos Jesus.<br />
Tilbake i stolen min begynte eg å strigråte igjen. Venninnen min som satt ved siden av meg satte seg ned og rakte hendene sine rundt meg. Det gjorde godt.<br />
Også skulle de plutselig ha brannøvelse!! Panikken begynte å stige inni meg. Eg som så vidt orket å gå fram til nattverd orket i alle fall ikke å gå ned trappene og ut på parkeringsplassen. Det var galskap! Eg sa til ho ved siden av meg at eg ikke orket og det var greit for henne.<br />
Problemet som dukket opp da hun hadde gått ut var at eg satt jo rett ved branndøren som alle skulle ut, så da det begynte å bli tomt med folk og eg satt der begynte han som hadde ansvar å "mase" om at alle måtte ut. Og på nytt kom tårene og hulkene og hikstene. Eg var helt ifra meg. Eg prøvde å si at eg var alt for sliten til å gå ut, at benene mine ikke ville holde meg oppe så langt. Til slutt måtte eg si at eg har ME og var veldig dårlig og da sluttet mannen å mase og gikk ut til de andre. Da han hadde lukket døren igjen bak seg var eg nærme ved å hyperventilere. Eg la meg langflat på magen over flere stoler og fokuserte på å puste og lå slik helt til eg hørte at de første menneskene kom tilbake fra brannøvelsen ute. Da satte eg meg opp i stolen min igjen og satt der og gråt og pustet overflødig.<br />
Etterhvert kom først en venn og spurte om hun kunne gjøre noe. Hun hentet saft til meg, siden eg ikke kunne ha noe av maten som var satt frem pga matintoleranse. En annen venninne kom bort og spurte om eg hadde lyst på bananen som hun hadde i vesken. Eg sa ja, for eg tenkte at litt mat i kroppen ville styrke den litt, selv om slitenheten ikke blir "kurert" av et enkelt måltid.<br />
En av kveldens forbedere kom bort til meg og Gunni(hun som gav meg bananen sin) og de to ba for meg. Det gjorde godt, selv om eg huske lite av det som ble sagt. Eg fikk Guds fred og den sterke uroen la seg. Så selv om eg var like sliten hadde eg i alle fall nå fått fred.<br />
Eg klarte å gå på do og være sosial i et kvarters tid også kjørte Gunni meg heim til døren min.<br />
<br />
For meg er dette en traumatisk opplevelse, men eg er takknemlig og glad for at det skjedde med så mange venner rundt meg. Med mennesker som har omsorg for meg og som bryr seg.<br />
Eg e takknemlig for freden eg fikk. Den freden som bare Gud kan gi midt i ein sterk storm.<br />
Takk Jesus!Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-37927830087610471462012-05-28T21:55:00.001+02:002012-05-28T21:59:05.064+02:00Its ok to go through hard timesWow, its really hard to be a person in trouble. I mean with problems that you can`t see on the outside. Especially in todays society when you`re supposed to look like a very successful person. Even in church or maybe is it even worse there. You`re not ment to show that you have a problem and if you admit that you`re not fine(that`s what you`re supposed to answer when someone ask you how you are doing. Fine.) But I am far from fine and I am just not going to pretend that I am. But when I admit that I am just not fine. I often meet a wage response, like it will be ok at the end. Or they start talking about something else. They get uncomfortable. I normally don`t mind that they start talking about something else, I mean sometimes a response just makes it worse.<br />
Why is it that we always have to be ok and fine? I mean everyone, every single person on this earth go through hardships and struggles from time to time. Some more than others, but everybody have times of hardships.<br />
Why isen`t ok to be in pain in a social setting? Why do we have to stop being social because we are going through some hard times?<br />
Yesterday I went to church and a friend of me ask if I`m not good anytime, because everytime she ask me how I am doing I answer that I am not good now. Maybe I happen to meet her those days that are just not good at all. I mean this week the weather has been amazing and yes it made me more happy, but I am still sick. I still have a body that don`t cooperate with me. I want to have fun, join this party, go to the beach and get a tan. But I just can`t. If I choose to take a shower one day and than I have an appointment to meet a friend that is all I can do that day. I want to be able to spend more time with my friends, but I just can`t.<br />
<br />
I could try to push myself to do more than what my body tells me I can and I do sometimes. It almost everytime ends up with me getting even worse. So than I ask myself if its worth it.<br />
And than you have my friends. Well, my closest friends respects my boundries and they understands as much as they can without ever being in a similar situation. But than you have my other friends, the once I don`t see that often or those who live out of town and are here just from time to time. When they are in town and I can`t meet them they take it personally when it has nothing to do with them as a person. Its simpley not possible for me to meet them.<br />
<br />
It is so incredibly hard and most of the time I am confused and don`t understand this. How on earth am I than going to be able to explain it to my friends and my family?<br />
<br />
I sometimes tell my friends to read the spoon theory. It might make you understand a little bit more how it is.<br />
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/<br />
<br />
I started complaining about why its not ok to have bad days and periodes where everything is not good. It should be ok. Can`t it just be ok. Why does people don`t understand that that is also a normal part of life and stop making it something that is so terrible. I mean it feel really bad but its just for a time being.<br />
<br />
Have a blessed day.<br />
God loves you, even if you`re having a bad day ;)<br />
<br />Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-86281074916370247802012-05-07T19:09:00.004+02:002012-05-07T19:13:01.970+02:00He loves you too<b>My life is hard.</b>
At times I can`t see anything good in my future.
<b>I rarly laugh and I miss dancing with my heart.</b>
My energy is almost all gone.
<b>My body is withering, atleast thats what it feals like.</b>
I believe in a great God.
<b>A God that is bigger than my problems</b>
He is bigger than me
<b>He is bigger than you</b>
He is bigger than all my enemies
<b>He is perfect Love</b>
He cares
<b>He Loves</b>
He forgives
<b>He is worthy all my praise</b>
He is all good in one being
<b>He can make a way where there is no way</b>
He is my God
<b>He chose me</b>
He made me, with good thoughts in mind
<b>He will make a way and all I need to do is to stay close to him.</b>
All I need to do is to seek his face
<b>All I have to do is to seek to have a relationship with him.</b>
He loves you too :)Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-41170912213760530812012-05-04T11:05:00.000+02:002012-05-04T11:05:49.511+02:00En kraftanstrengelseDu vet du er sliten når bare det å løfte et glass med vann til munnen for å drikke litt føles som en kraftanstrengelse.
Du vet tingene ikke er som de skal være når du våkner opp om morgenen og kroppen føles mørbanket, eller det føles som om kroppen har vært igjennom en hard treningsøkt mens du sov.
Du vet du har et problem når de tingene du elsker å gjøre som gir deg liv, glede og overskudd har blitt ein stor byrde. Et stort ork, som bare ikke gir deg noe glede lenger.
Du vet ting ikke er som de skal når ditt indre mennesker føles som en helt annen enn den som vennene dine ser.
Du vet du er sliten når bare tanken på at du "må" besøke en venninne senere får deg til å synke sammen på sofaen, foran skjermen(tv eller data) og sitter der i timevis og stenger hele verden ute.
Du forstår plutselig hvor viktig forståelse er for deg når du møter en fremmed som er så snill å faktisk bruker tid på deg mens du sitter i parken og nyter solen. Du nevner tilstanden din og merker hvor godt det er at noen ønsker bruke de minuttene på deg, samtidig kjenner du på at du egentlig ville være alene fordi du er sliten og enhver sosial setting krever mer energi og tar av overskuddet. Det går utover planene en har senere samme dagen, du blir nødt til å kutte dem ut, eller du tvinger deg til å gjøre mer enn du vet kroppen orker og dermed blir du sittende eller liggende på sofaen ett par dager bare for å komme deg igjen.
Hvorfor må jeg alltid presse meg?
Hvorfor må jeg alltid si nei?
Hvorfor er bestevenninnen min også sliten?
Hvorfor må jeg bære alt dette alene?
Hvorfor kommer jeg alltid tilbake til denne situasjonen, hvor jeg bare ikke orker mer?
Hvorfor klarer jeg ikke kommunisere hva jeg føler?
Hvorfor er det så vanskelig for mine venner å forstå?
Hvorfor er det så mye lettere for meg å ta hensyn til mine venner, men presser meg selv til jeg er helt utmattet?
Hvorfor er det ingen som sier til meg at det er helt i orden at du tar en pause, tar en pust i bakken?
Hvorfor er det slik at jeg faller sammen når jeg endelig kommer til det punktet at jeg tar en pause?
Mine hvorfor- spørsmål får meg ingen steder, men de surrer likevel rundt i hodet mitt.
Det er så vanskelig å måtte sei nei til alle de tingene jeg har så inderlig lyst å oppleve.
Være med venner, familie og reise å besøke folk som betyr noe for meg.
Male, danse, latter, glede, skriving. Evnen til å se Gud i de små tingene, som en sommerfugl som flyr forbi meg, i solnedgangen.
Jeg er så langt fra å være meg at jeg tror jeg snart mister meg selv.
Hva skjedde?
Og selv midt i dette vet jeg innerst inne at Gud har en vei. Gud leder meg og Gud lar meg ta en pause. Gud leder meg steg for steg, og selv midt i all forvirringen min er hans Kjærlighet den samme. Han vil bare det aller beste for meg og uten han hadde jeg allerede vært død. Han er min klippe, min glede og min frelser. Han lytter og han bryr seg og han er den eneste som fullt ut kan forstå meg.
Takk Jesus!Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-766758848325481222012-04-16T21:25:00.001+02:002012-04-16T21:25:36.137+02:00Some of my thoughts this evening....Moving to a new place is not easy. For some it may not seem like such a big deal, especially since the new place is such a good place to be. And surely this new place I am living in is such a good place for me. Still my sleep is bad and I am tossing back and forth in the bed at night. My dreams is not really that bad but there is a storm taking place inside of me. I make the right and good choice and it feels so wrong. My feelings are screeming so loud and they don`t appreciate the choices I make. They just screem louder of how uncomfortable they are. I am confused and than I get a bit more confused. The lack of sleep I now have after living here for about 10 days do not make it any easier.
I don`t think I have been this close to quiting for anything before. I will not quite but I can not keep on going unless I get some help. That is, without God`s strength I will collapse. At the moment it feels like I don`t understand nothing and I don`t really know what there is to understand.
So thats whats on my mind tonight and I leave it to you.
Always remember: God loves you and He will never forsake you, nor leave you empty handed.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-69590011428615242822012-04-04T12:00:00.002+02:002012-04-04T12:01:12.918+02:00Flytting og påske =)So on friday I moved from one place in Stavanger to another. My mam came with her car and she packed my stuff into the car. I have to admit she was awsome! We drove three times to move all my things and I also had to pack alot of my stuff inbetween it all ;) The last time a friend of mine where going to help me. Her and her husband, but their babysitter got sick so she had to stay home with her babygirl but her husband helped us move my heavy bed and some tall shelves. It was really good that he came and helped us out. I am grateful.
Saturday morning, after spending my first night in my new place, I stated unpack all my kitchen stuff, food and all. I also had time to unpack alot of my clothing before my mam came at 11am. I woke up really early, like 7-7.30. I also got to pack my suitcase so it would be ready to go home with my mam and I. So we went back to my old apartment and we cleaned it. My mam is really effective and I was working on half speed, really tired after yesterday and after a bad sleeping. Two friends of mine also came to help us out and I feel so privileged to have such good friends! =)
After all that my mam and I went to my brothers place for some food. He is married and have to wonderful daughter`s and we had some fun with them before we had to go. Than we went to pick up my bike and we dropped it off at my grandmothers place. Than mam drove us home to her place and we were home at 11pm.
So now I am enjoying having my easter break. I just a little bit time with my school books these last days and I watch some tv and I enjoy the sun.
God is good! =)Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-33486723.post-32195737622315037202012-02-11T11:14:00.000+01:002012-02-11T11:14:50.261+01:00Its still not meWho I am and what I am going through is not the same. My identity is not desided by what I am going trhough. So if I now am dicouraged and feel everything is hopeless(like I do because I am depressed) don`t mean thats who I am. Normally I am a cheerful and happy person. Looking at the positive and good things in life, expecting good things to happen and somewhat ignoring the bad things that may or may not happen.
I want to go back to that, but right now its not possible. I get depressed of my apartment. I get depressed of the fact that I seem to be unable to truely relax here. I want to move to a place where I have a view or atleast a place that is above ground. This basement apartment is no good for me, but I think its mainly because I need to have a place on my own and not live with others. I sometimes resent my roommate because what I need is to be alone, but I am not because she is here. Its not her fault and I quickly forgive her, because its not her fault. I chose to live here. Sure, I diden`t know what it realy ment to live like this, but still I chose to do it and she is not to blame. I am to be blamed, so now I resent myself aswell. Not a good cirle, but God will get me out of it. He always do. God forgive me, so now I just have to forgive me. And I need to find a way to live with this untill I find a place for myself where I can relax and not worry about what time my roommate will drop by.
So what I am going through is not who I am. My friends know that, but sometimes I forget. So I have to keep reminding myself of who I am and what I am going through is not who I am. There is a difference and its important to remember that.
At the same time I have to settle with the fact that this thing I am going through will take a long while and even though my friends wants me to have faith and hope, I need to be realistic. Yes, it would be fantastic if God healed me instant, in a moment, but so far thats not what he`s done. I don`t know why, I just have to keep being close to him, to seek his face and remember that He loves no matter what happens.
Believing when you got you miracle, is easy. Believing when you have to wait and wait and wait and still haven`t got your miracle, that takes a strong faith. Its the way it is.
My faith is strong, even when I am discouraged and feel hopeless deep down, I know God is with me and for me. He will get me through. He will, He always get me through.
Have a good day.Maria den lattermildehttp://www.blogger.com/profile/11874638043310910496noreply@blogger.com0