I går var jeg på gudstjeneste i menigheten min, som nå har blitt en vane. Kl 1700 søndag ettermiddag finner du meg i Betania. Ja, der hører jeg til og der føler jeg meg hjemme. Det er en levende menighet, en menighet i bevegelse og de har ikke låst seg fast. De er en utadrettet menighet med fokus på å være blant folket og ønsker alle velkommen. Jeg har aldri vært i Betania uten at jeg har følt meg velkommen.
I går ble talen holdt av en dame ved navn Siri Iversen. Både dama og talen hun holdt var helt fantastisk. Måten hun formidlet på, demonstrert og hennes engasjement, ja det var rett og slett fantastisk. Hun talte om Guds fulle rustning fra Efeserbrevet 6.
Det jeg har tenkt litt på i dag er hjelmen - Frelsens hjelm. Hun sa at det er mange norske kristne som sliter med frelses visshet. Jo, ja, jeg har vel i min tid også slitt med det. Bare at det er så lenge siden at jeg nesten ikke kan huske det. Jeg husker en gang på ungdomsskolen at jeg truet Gud. Jeg sa: Viss du ikke får meg ut av denne situasjonen slutter jeg å tro på deg. Jeg var da altså i en ganske vanskelig situasjon, ja jeg syns den var nær til umulig. Rett etter at jeg hadde truet ham, brøt jeg ut i latter vel vitende om at jeg aldri kom til å slutte å tro. Jeg visste at han var virkelig og det var det.
Frelses visshet kan for noen være et vanskelig begrep. Det som menes med det er at du vet at du er frelst, i motsetning til å være usikker på eller i tvil om du faktisk er frelst.
Det som var så bra i går når hun snakket om Frelsens Hjelm var at hun hadde med seg en motorsykkel hjelm, slik en hel dekkende hjelm. Og hun satte den på toppen av hodet, så hun måtte være forsiktig hvordan hun gikk rundt for den kunne jo dette av hvert øyeblikk så ustabilt satt den på. Mens hun sa at det var bare å stappe den godt nedover hodet og der satt den godt. Ikke noe å lure på, frelsens hjelm den sitter godt på den.
Det at det var slik et stort antall norske kristne som sliter med frelses vissheten fikk meg da altså til å tenke. Hva er det som gjør at jeg kan være så sikker? Hva er annerledes med meg enn med dem som er usikre? Og jeg har i grunnen kommet fram til at det er ingenting som er forskjellig fra meg og dem. Det handler om Jesus. Jesus kom ned til jorden og levde et liv uten synd. Han valgte å død på korset og tok på seg all min synd, både den jeg har gjort og den jeg kommer til å gjøre. Han tok på seg all din synd, både fortid og framtidens synd. Han tok på seg all synd i verden. Han valgte det fordi han elsker meg så høyt og han valgte det fordi han elsker deg så høyt. Alt jeg trenger å gjøre for å bli frelst er å ta imot Jesus og la han være Herre i mitt liv. Be ham om å tilgi oss for alt vi har gjort som skiller oss fra ham. Og det er alt, vi er frelst. Det er ikke noe mer å lure på. Jeg vet det ikke virker så enkelt for de som faktisk sliter med frelses visshet, men det er det Jesus har gjort og det er så enkelt.
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Rom 10,9
Er du en som sliter med å vite om du er helt frelst? Da har jeg tre spørsmål til deg:
Har du tatt imot Jesus som din frelser? Har du bedt ham om tilgivelse for syndene dine, for det som skiller deg fra ham? Ønsker du å leve livet ditt for Jesus?
Er svaret ditt ja til disse spørsmålene er du frelst. Sliter du fremdeles med å kjenne på at du er frelst?
Ja, da står du overfor et valg. Vil du velge å tro det følelsene dine forteller deg, eller vil du velge å tro det bibelen forteller deg?
Jeg sliter ikke med frelses visshet og jeg tror det er fordi jeg vet at jeg vet at jeg vet at Gud finnes og jeg har Jesus i hjertet mitt. Jeg har et personlig forhold til ham.. Jeg snakker med ham og han snakker til meg hver eneste dag. Han leder meg og viser meg ting og tang. Det er ikke alltid jeg liker det han har å si og det er ofte han ikke liker det jeg gjør og sier. Han elsker meg likevel. Han drar meg inntil seg fordi jeg er villig til å lytte og villig til å gjøre det han ber meg om. Noen ganger tar det tid før jeg er villig. Gud klarer alltid å finne en måte å vise meg ting på som gjør at jeg forstår. Noen ganger venter jeg veldig lenge på Gud før jeg ser det gjennombruddet jeg ønsker og andre ganger skjer det ganske raskt. Jeg får selvsagt ikke alltid det svaret jeg hadde håpet på og mange ganger er svaret veldig annerledes enn det jeg så for meg da jeg ba. Han er min klippe og bare på grunn av han er jeg i live i dag. Han har reddet livet mitt flere ganger. Hans kjærlighet er uten grenser, varer evig og tar aldri slutt. Jeg kan ikke gjøre noe for å falle utenfor hans kjærlighet. Alt jeg trenger å gjøre er å åpne opp hjertet mitt og ta imot. Det kan virke skummelt, men det er absolutt verdt det.
mandag, september 16, 2013
onsdag, september 04, 2013
Eg e så takknemlig for livet
For 5 uker siden tok jeg the lightning process kurs her i Kristiansand. For dere som kjenner meg ganske godt så kan dette komme som en overraskelse fordi jeg har vært så imot det så lenge. Så da er det logisk å spørre hva skjedde? Svaret er enkelt. Gud skjedde.
Det hele begynte med at jeg flyttet fra Stavanger til Kristiansand(med en mellomlanding i Eiken). Så jeg kom til denne byen i april i år og da var jeg sofa-liggende og klarte såvidt å få i meg mat gjennom dagen. Jeg hadde da altså noen gode dager og hver søndag ønsket jeg sterkt å være i stand til å gå på gudstjeneste. Lillebror hadde gått i en menighet her som ligger i byen og som jeg kun trenger å ta en buss for å komme til, så dermed var det avgjort. Jeg skulle gå i Betania. Så en søndag i slutten av april bestemte jeg meg for å gå på gudstjeneste. Jippi, endelig. Jeg husker enda at jeg satt under lovsangen og så for meg på mitt indre øye at jeg danset og priste Gud på den måten. Det var bittersøtt. Det var godt at eg klarte se det for meg samtidig var det vondt at jeg var fanget i min egen kropp. Etter gudstjenesten var det kafé og det var flere som sa hei til meg bare på vei ned på do. Og inne i kafeen kom eg i prat med pastoren og da eg nevnte MEen og oldemor som nettopp hadde fylt 108 år(noe jeg skryter av til alle som vil høre) så satte han meg i kontakt med ei i menigheten eg var i slekt med og som har hatt ME i mange(minst 10) år og nå har vært frisk i 5 år.
Det var veldig interessant å snakke med henne og hun snakket veldig varmt om the lightning process. Og ikke rart hun gjorde det, hun hadde jo blitt frisk etter å ha tatt kurset.
Gud hadde dermed sådd et frø i meg.(Også la eg inn et bilde bare for at d ikkje sgo bli så utruli mye tekst uten bilde. Dette er tatt etter at eg farga håret rødt og eg fekk god hjelp av min gode venn, Ekå.)
De neste månedene tenkte eg på det fra tid til annen. Jeg husker etter at jeg hadde vært på reunion med 10. klassen min(det er nemlig 10 år si jeg gikk ut av 10. klasse og litt over halve denne tiden har jeg vært syk med ME) at jeg var mer bestemt på å gjøre det jeg kunne for å bli bedre. Jeg lå jo for det meste på sofaen med unntak av noen gode dager da jeg kunne gå en 5-10 minutters tur. Så etter at jeg kom tilbake til Kristiansand fra helga hjemme tok jeg kontakt med slektningen min fra Betania. Vi avtalte å møtes hjemme hos meg og hun snakket i vei om kurset og hun forklarte bra at det var en prosess og at hun selv brukte ca 1 år fra hun tok kurset til hun var helt oppe igjen. En lærer en del verktøy på kurset som en tar i bruk i hverdagen sin. Det er litt som trening, en bli i bedre form jo mer en trener. Og dette er også på en måte slik.
Slektningen min ga meg en nettadresse jeg kunne sjekke ut og lese. Det er en som er LP instruktør her i Kristiansand som har laget siden. Jeg husker at jeg leste litt her mens jeg leste mest hjemme hos bestevenninna mi i Eiken. Hun har nemlig skriver og da kunne jeg skrive ut noen(mange) sider og lettere lese og forstå det som stod.
Jeg endte opp med å skrive ut og å sende søknad til LP instruktøren i Kristiansand. Jeg sendte også noen spørsmål på mail som jeg fikk svar på ganske raskt. Jeg fikk bl.a. vite at neste kurs ikke var før i oktober, så da tenkte jeg at jeg fikk smøre meg med tålmodighet og sette livet mitt på vent atter en gang. Dette var i begynnelsen av juli. Mandag 29. juli får jeg telefon fra LP instruktøren og hun spør meg om jeg kan tenke meg å være med på et kurs den samme uken, onsdag til fredag. Jeg ble helt satt ut og sa at jeg trengte litt tid å tenke på det. Jeg fikk til slutten av dagen eller til tirsdagen. Akkurat denne dagen skulle søsteren min og familien hennes til Kristiansand og jeg skulle få være med dem på middag. Lillebror var også med og det var veldig koselig. Du kan jo tenke deg at jeg tenkte mye på dette kurset gjennom hele dagen både når jeg lå på sofaen og slappet av og når jeg var på middag med familien min. Jeg bestemte meg da altså for å hoppe i det. Dagen etter, altså tirsdagen, hadde jeg en samtale med instruktøren. Dette var en slik samtale alle som søker om å få ta kurset må gjennom for å finne ut om en er klar for kurset og om en kommer til å ha nytte av det. Jeg var klar og dermed ble det kurs på meg.
Jeg må få presisere at jeg på dette tidspunktet lå på sofaen og så film og tv serier hele dagen og at den dagen jeg var ute på middag med min søster, hennes familie og lillebror var unntaket. Vanligvis ville jeg trenger flere dager på å komme meg etter dette. Så det at jeg bestemte meg for å ta kurset var et enormt stort skritt.
Jeg tok kurset og det var en opplevelse. Helt utrolig. Veldig lærerikt og veldig utfordrende. Fredagen var jeg 45 min i byen og shoppet(noe jeg ikke har orket på mange måneder) og jeg spiste middag på en restaurant sammen med den andre personen som tok kurset. Og jeg tok kurset.
Ja, dette var en lang intro så her kommer en kort versjon av hva som har skjedd etter kurset.
Jeg går på gudstjeneste hver eneste søndag.
Jeg danser under lovsangen på hver eneste gudstjeneste.
Jeg går turer - de siste to gangene helt rundt lysløypa som første gang tok litt over 1 t og sist gang tok 55 min.
Jeg gjør ting og tang i leiligheten som var utenkelig før.
Jeg dusjer så ofte jeg vil(før kunne det gå opptil 5 dager mellom hver gang fordi jeg bare ikke klarte det)
Jeg maler :D
Jeg har ommøblert stova mi.
Jeg har shoppa mange ganger.
Jeg har begynt å ta et oppgjør med følelser og diverse som jeg ikke hadde overskudd til før.
Jeg var nettopp på menighetstur til Sarons Dal.
Den helgen inkluderte at jeg reiste t Sarons Dal, satt på med mamma hjem(hun jobbet til 10). Sov hjemme hos mamma og pappa og hadde en rolig(evt litt aktiv) formiddag. Satt på med mamma ned til Sarons Dal igjen og forsatte å være en del av menighetsturen resten av helgen. Søndag da nesten alle hadde reist fra Sarons Dal gikk jeg halvveis ned til Rema 1000 i Kvinesdal. Derfra tok jeg turen til Eiken og bestevenninna mi :D Jeg overnattet hos henne til mandag og mandag kveld var jeg tilbake i Kristiansand.
Så nå sitter jeg her og håper at du som meg kan prise Gud for alt han gjør i livet mitt. Dette her er bare en liten del av alt han har gjort og fortsetter å gjøre. Jeg takker Jesus hver dag for livet jeg har fått i gave. Han leder meg skritt for skritt og for hver dag som går er jeg et skritt nærmere livet jeg drømmer om å ha.
Vil du vite mer om LP kan du gå inn på denne linken: www.nyretning.no.
Det hele begynte med at jeg flyttet fra Stavanger til Kristiansand(med en mellomlanding i Eiken). Så jeg kom til denne byen i april i år og da var jeg sofa-liggende og klarte såvidt å få i meg mat gjennom dagen. Jeg hadde da altså noen gode dager og hver søndag ønsket jeg sterkt å være i stand til å gå på gudstjeneste. Lillebror hadde gått i en menighet her som ligger i byen og som jeg kun trenger å ta en buss for å komme til, så dermed var det avgjort. Jeg skulle gå i Betania. Så en søndag i slutten av april bestemte jeg meg for å gå på gudstjeneste. Jippi, endelig. Jeg husker enda at jeg satt under lovsangen og så for meg på mitt indre øye at jeg danset og priste Gud på den måten. Det var bittersøtt. Det var godt at eg klarte se det for meg samtidig var det vondt at jeg var fanget i min egen kropp. Etter gudstjenesten var det kafé og det var flere som sa hei til meg bare på vei ned på do. Og inne i kafeen kom eg i prat med pastoren og da eg nevnte MEen og oldemor som nettopp hadde fylt 108 år(noe jeg skryter av til alle som vil høre) så satte han meg i kontakt med ei i menigheten eg var i slekt med og som har hatt ME i mange(minst 10) år og nå har vært frisk i 5 år.
Det var veldig interessant å snakke med henne og hun snakket veldig varmt om the lightning process. Og ikke rart hun gjorde det, hun hadde jo blitt frisk etter å ha tatt kurset.
De neste månedene tenkte eg på det fra tid til annen. Jeg husker etter at jeg hadde vært på reunion med 10. klassen min(det er nemlig 10 år si jeg gikk ut av 10. klasse og litt over halve denne tiden har jeg vært syk med ME) at jeg var mer bestemt på å gjøre det jeg kunne for å bli bedre. Jeg lå jo for det meste på sofaen med unntak av noen gode dager da jeg kunne gå en 5-10 minutters tur. Så etter at jeg kom tilbake til Kristiansand fra helga hjemme tok jeg kontakt med slektningen min fra Betania. Vi avtalte å møtes hjemme hos meg og hun snakket i vei om kurset og hun forklarte bra at det var en prosess og at hun selv brukte ca 1 år fra hun tok kurset til hun var helt oppe igjen. En lærer en del verktøy på kurset som en tar i bruk i hverdagen sin. Det er litt som trening, en bli i bedre form jo mer en trener. Og dette er også på en måte slik.
Slektningen min ga meg en nettadresse jeg kunne sjekke ut og lese. Det er en som er LP instruktør her i Kristiansand som har laget siden. Jeg husker at jeg leste litt her mens jeg leste mest hjemme hos bestevenninna mi i Eiken. Hun har nemlig skriver og da kunne jeg skrive ut noen(mange) sider og lettere lese og forstå det som stod.
Jeg endte opp med å skrive ut og å sende søknad til LP instruktøren i Kristiansand. Jeg sendte også noen spørsmål på mail som jeg fikk svar på ganske raskt. Jeg fikk bl.a. vite at neste kurs ikke var før i oktober, så da tenkte jeg at jeg fikk smøre meg med tålmodighet og sette livet mitt på vent atter en gang. Dette var i begynnelsen av juli. Mandag 29. juli får jeg telefon fra LP instruktøren og hun spør meg om jeg kan tenke meg å være med på et kurs den samme uken, onsdag til fredag. Jeg ble helt satt ut og sa at jeg trengte litt tid å tenke på det. Jeg fikk til slutten av dagen eller til tirsdagen. Akkurat denne dagen skulle søsteren min og familien hennes til Kristiansand og jeg skulle få være med dem på middag. Lillebror var også med og det var veldig koselig. Du kan jo tenke deg at jeg tenkte mye på dette kurset gjennom hele dagen både når jeg lå på sofaen og slappet av og når jeg var på middag med familien min. Jeg bestemte meg da altså for å hoppe i det. Dagen etter, altså tirsdagen, hadde jeg en samtale med instruktøren. Dette var en slik samtale alle som søker om å få ta kurset må gjennom for å finne ut om en er klar for kurset og om en kommer til å ha nytte av det. Jeg var klar og dermed ble det kurs på meg.
Jeg må få presisere at jeg på dette tidspunktet lå på sofaen og så film og tv serier hele dagen og at den dagen jeg var ute på middag med min søster, hennes familie og lillebror var unntaket. Vanligvis ville jeg trenger flere dager på å komme meg etter dette. Så det at jeg bestemte meg for å ta kurset var et enormt stort skritt.
Jeg tok kurset og det var en opplevelse. Helt utrolig. Veldig lærerikt og veldig utfordrende. Fredagen var jeg 45 min i byen og shoppet(noe jeg ikke har orket på mange måneder) og jeg spiste middag på en restaurant sammen med den andre personen som tok kurset. Og jeg tok kurset.
Ja, dette var en lang intro så her kommer en kort versjon av hva som har skjedd etter kurset.
Jeg går på gudstjeneste hver eneste søndag.
Jeg danser under lovsangen på hver eneste gudstjeneste.
Jeg går turer - de siste to gangene helt rundt lysløypa som første gang tok litt over 1 t og sist gang tok 55 min.
Jeg gjør ting og tang i leiligheten som var utenkelig før.
Jeg dusjer så ofte jeg vil(før kunne det gå opptil 5 dager mellom hver gang fordi jeg bare ikke klarte det)
Jeg maler :D
Jeg har ommøblert stova mi.
Jeg har shoppa mange ganger.
Jeg har begynt å ta et oppgjør med følelser og diverse som jeg ikke hadde overskudd til før.
Jeg var nettopp på menighetstur til Sarons Dal.
Den helgen inkluderte at jeg reiste t Sarons Dal, satt på med mamma hjem(hun jobbet til 10). Sov hjemme hos mamma og pappa og hadde en rolig(evt litt aktiv) formiddag. Satt på med mamma ned til Sarons Dal igjen og forsatte å være en del av menighetsturen resten av helgen. Søndag da nesten alle hadde reist fra Sarons Dal gikk jeg halvveis ned til Rema 1000 i Kvinesdal. Derfra tok jeg turen til Eiken og bestevenninna mi :D Jeg overnattet hos henne til mandag og mandag kveld var jeg tilbake i Kristiansand.
Så nå sitter jeg her og håper at du som meg kan prise Gud for alt han gjør i livet mitt. Dette her er bare en liten del av alt han har gjort og fortsetter å gjøre. Jeg takker Jesus hver dag for livet jeg har fått i gave. Han leder meg skritt for skritt og for hver dag som går er jeg et skritt nærmere livet jeg drømmer om å ha.
Vil du vite mer om LP kan du gå inn på denne linken: www.nyretning.no.
Abonner på:
Innlegg (Atom)