Cecilie and Espen get married! =)

I attended a beautiful wedding on june 30th. My friends Cecilie and Espen got married and are now very happy :)
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.

In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)

I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.

The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.

Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.

Here are some more pictures:

They arrived at Hald, Mandal where the reception was.

En oppdatering...

Eg var på sørlandet, heima i barndomshjemmet mitt fra 11. juni til 17.
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.

Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)

Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.

Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.

Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)

Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)

Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)


Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)

Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.

Guds fred!

Shopping...

Wow, for ein dag. Eg våkna litt for tidlig, men etter en urolig natt ville eg heller stå opp og slappe av på sofaen enn å ligge å snu meg i senga(d fører alltid til irritasjon og irritasjon tar unødvendig mye energi). Så eg stod opp, spiste frokost og satte meg på sofaen med laptopen på fange. Eg såg siste del av en film eg begynte på i går. En morsom og søt animasjonsfilm. Og ellers bare slappe eg av framfor dataen. Eg la meg i senga igjen i ca 20 min før eg skulle gå, tenkte viss eg klarte å duppe av ville eg nok ha litt meir energi. Satte alarmen på 30 min, så mye tid kunne eg gi meg sjøl å slappe av. Eg sovna ikkje, men fekk ein grei avslapning før eg skulle ut på shopping.
Tok bussen t sentrum og Maria(venninna mi) kom på samme buss litt før sentrum. Me gjekk t H&M for å sjå om dei hadde noen fine kjoler(etter tips fra noen venner) og det hadde dei. Den eg likte aller best hadde ikke min størrelse. Så me prøvde videre, va innom Lindex(hadde ingen litt greie kjoler en gang), Kappahl(der prøvde eg ingen). På Cubus fikk Maria hodepine av alle de sterke fargene og ingen fine kjoler. Dermed gikk turen videre til Villa og der såg eg og prøvde noen fine kjoler, men igjen ikke rett størrelse. Det må nevnes at eg prøvde også en kjole Maria fant mens eg var inne i prøverommet. Hun tenkte at det kanskje var en slik kjole som en er litt skeptisk til når den henger på kleshengeren, men som er fin på. Det var så langt fra sannheten som en kan komme. Den var og forblir gyselig(stygg), ikke fin. Tror ei dame som er tynn som en strek kanskje kan kle den, ellers IKKE BRA.
Så var det tid for å finne toalettet. Etter den turen innom sølvberget gikk me bort til noen butikker eg ikke husker navnet på. Den ene er den som har samme inngangsdør som Kremmerhuset, vis-a-vis Gina tricot(for dei som er kjent i Stavanger sentrum). Der inne fant eg den beste kjolen, men problemet var bare at den stoppet rett under rumpen min og det er bare ikke bra når en skal i ett bryllup(personlig syns eg aldri det er bra å gå med en så kort kjole).
Me var nå slitne og trøtte og lei. Eg hadde jo lyst på den kjolen eg prøvde i den første butikken, men som ikke hadde min størrelse. Dvs de hadde den i min størrelse, men det var den hvite utgaven. En kan ikke gå i hvit kjole i et bryllup, dessuten var den blå/grønn kjolen mye finere. Me endte opp me å gå tilbake til H&M og spurte betjeningen om de kunne ringe til H&M på Kilden og spør dem der om de hadde i riktig størrelse. Det hadde de, så vi busset ut til Hillevåg og prøvde kjolen i to størrelser og fant den som passet best. Deretter var det tid for å finne en blazer eller lignende. Me fant det og eg ser ganske voksen ut i antrekket. Gleder meg til å gå i det antrekket i bryllup 30. juni.

Nå e middagen ferdig, så då e på høy tid å slenga på ein film og nyte at eg ikkje trenger gjøre noen ting før mandag, viss eg ikkje orke. Herlig.
Gud velsigne deg!

En heller traumatisk opplevelse

I kveld var eg på kveldsmøte i misjonskirka. Eg kjente på at hadde det vært en hvilken som helst annen dag ville eg ikke ha gått ut, men det var da tross alt semesteravslutning. Siste kvelden med gjengen fra misjonskirka. Så eg gikk likevel og kjente meg ikke så alt for gale i det eg gikk ut døren for å nå bussen.
Da møtet begynte og lovsangen var igang hadde eg så inderlig lyst å danse og dermed gjorde jeg det. Eg klarte å danse til to sanger før eg kjente at det egentlig hadde blitt litt for mye. Eg kjente meg litt skjelven i kroppen og satt meg rolig ned i stolen min. Etter talen var det tid for nattverd og eg elske nattverd. Heile greia med å på nytt legga ned sitt liv for Herren, be om tilgivelse for gale ting en har gjort, legge av seg skammen og fortida og begynne på nytt. Det er heilt fantastisk. Det ble fort kø og eg kjente på benene mine at eg ikke kom til å orke å stå i en lang kø, så eg satt rolig på stolen min mens eg lyttet til sangen og ventet på at køen skulle bli kortere. Eg kjente tårene presse på og kjente slitenheten og motløsheten senke seg over meg. Eg var heilt utslitt og tenke om igjen og om igjen; Eg skulle ikke ha danset, hvorfor danset eg??????
Eg såg ei god venninne og gikk bort t ho i køen og klemte ho og støttet meg på ho frem til eg fikk tatt imot nattverden og legge av meg min skam hos Jesus.
Tilbake i stolen min begynte eg å strigråte igjen. Venninnen min som satt ved siden av meg satte seg ned og rakte hendene sine rundt meg. Det gjorde godt.
Også skulle de plutselig ha brannøvelse!! Panikken begynte å stige inni meg. Eg som så vidt orket å gå fram til nattverd orket i alle fall ikke å gå ned trappene og ut på parkeringsplassen. Det var galskap! Eg sa til ho ved siden av meg at eg ikke orket og det var greit for henne.
Problemet som dukket opp da hun hadde gått ut var at eg satt jo rett ved branndøren som alle skulle ut, så da det begynte å bli tomt med folk og eg satt der begynte han som hadde ansvar å "mase" om at alle måtte ut. Og på nytt kom tårene og hulkene og hikstene. Eg var helt ifra meg. Eg prøvde å si at eg var alt for sliten til å gå ut, at benene mine ikke ville holde meg oppe så langt. Til slutt måtte eg si at eg har ME og var veldig dårlig og da sluttet mannen å mase og gikk ut til de andre. Da han hadde lukket døren igjen bak seg var eg nærme ved å hyperventilere. Eg la meg langflat på magen over flere stoler og fokuserte på å puste og lå slik helt til eg hørte at de første menneskene kom tilbake fra brannøvelsen ute. Da satte eg meg opp i stolen min igjen og satt der og gråt og pustet overflødig.
Etterhvert kom først en venn og spurte om hun kunne gjøre noe. Hun hentet saft til meg, siden eg ikke kunne ha noe av maten som var satt frem pga matintoleranse. En annen venninne kom bort og spurte om eg hadde lyst på bananen som hun hadde i vesken. Eg sa ja, for eg tenkte at litt mat i kroppen ville styrke den litt, selv om slitenheten ikke blir "kurert" av et enkelt måltid.
En av kveldens forbedere kom bort til meg og Gunni(hun som gav meg bananen sin) og de to ba for meg. Det gjorde godt, selv om eg huske lite av det som ble sagt. Eg fikk Guds fred og den sterke uroen la seg. Så selv om eg var like sliten hadde eg i alle fall nå fått fred.
Eg klarte å gå på do og være sosial i et kvarters tid også kjørte Gunni meg heim til døren min.

For meg er dette en traumatisk opplevelse, men eg er takknemlig og glad for at det skjedde med så mange venner rundt meg. Med mennesker som har omsorg for meg og som bryr seg.
Eg e takknemlig for freden eg fikk. Den freden som bare Gud kan gi midt i ein sterk storm.
Takk Jesus!

Its ok to go through hard times

Wow, its really hard to be a person in trouble. I mean with problems that you can`t see on the outside. Especially in todays society when you`re supposed to look like a very successful person. Even in church or maybe is it even worse there. You`re not ment to show that you have a problem and if you admit that you`re not fine(that`s what you`re supposed to answer when someone ask you how you are doing. Fine.) But I am far from fine and I am just not going to pretend that I am. But when I admit that I am just not fine. I often meet a wage response, like it will be ok at the end. Or they start talking about something else. They get uncomfortable. I normally don`t mind that they start talking about something else, I mean sometimes a response just makes it worse.
Why is it that we always have to be ok and fine? I mean everyone, every single person on this earth go through hardships and struggles from time to time. Some more than others, but everybody have times of hardships.
Why isen`t ok to be in pain in a social setting? Why do we have to stop being social because we are going through some hard times?
Yesterday I went to church and a friend of me ask if I`m not good anytime, because everytime she ask me how I am doing I answer that I am not good now. Maybe I happen to meet her those days that are just not good at all. I mean this week the weather has been amazing and yes it made me more happy, but I am still sick. I still have a body that don`t cooperate with me. I want to have fun, join this party, go to the beach and get a tan. But I just can`t. If I choose to take a shower one day and than I have an appointment to meet a friend that is all I can do that day. I want to be able to spend more time with my friends, but I just can`t.

I could try to push myself to do more than what my body tells me I can and I do sometimes. It almost everytime ends up with me getting even worse. So than I ask myself if its worth it.
And than you have my friends. Well, my closest friends respects my boundries and they understands as much as they can without ever being in a similar situation. But than you have my other friends, the once I don`t see that often or those who live out of town and are here just from time to time. When they are in town and I can`t meet them they take it personally when it has nothing to do with them as a person. Its simpley not possible for me to meet them.

It is so incredibly hard and most of the time I am confused and don`t understand this. How on earth am I than going to be able to explain it to my friends and my family?

I sometimes tell my friends to read the spoon theory. It might make you understand a little bit more how it is.
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/

I started complaining about why its not ok to have bad days and periodes where everything is not good. It should be ok. Can`t it just be ok. Why does people don`t understand that that is also a normal part of life and stop making it something that is so terrible. I mean it feel really bad but its just for a time being.

Have a blessed day.
God loves you, even if you`re having a bad day ;)