Ja, eg tru eg trygt kan sei at eg nå e inne i ein av dei dårligaste periodene eg he hatt. Samtidig er det veldig forskjellig fra då eg først fekk diagnosen første gangen. Ja, for eg he fått diagnosen ME to gonger. Først i mars 2009, for så å få den avskrevet av ein person eg prata me i ca 1 time. Og fordi eg de siste månedene ikke egentlig var enig og etter mye klaging t legen min foreslo han ein ny utredelse. Med skrekk sa eg ja til det, fordi eg visste kor mye d kosta meg sist eg ble utredet. Heldigvis for meg, så leste legen min gjennom journalen min og fant ut at på grunn lag av testene eg har tatt tidligere + at me prøvde ett par nye, har eg nå fått diagnosen på nytt.
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.
Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! (Salme 8,4-5)
tirsdag, oktober 02, 2012
tirsdag, september 04, 2012
Vennskap
Eg lese fremdeles den same boka som i forrige innlegg(eg lese litt og litt når eg føle for d). D sista kapittle eg leste handla om at eg sga vera "The friend chick".
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Her e eg på same båten i sommar
Her e me i bilen hennar
Her he du meg og to av mine herlige små venner =)
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Her e eg på same båten i sommar
Her e me i bilen hennar
Her he du meg og to av mine herlige små venner =)
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
torsdag, juli 19, 2012
A sneak peak into the book I am reading =)
I am reading this book called "GOD CHICKS. Living life as a 21st century woman."
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
tirsdag, juli 10, 2012
Cecilie and Espen get married! =)
I attended a beautiful wedding on june 30th. My friends Cecilie and Espen got married and are now very happy :)
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.
In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)
I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.
The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.
Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.
Here are some more pictures:
They arrived at Hald, Mandal where the reception was.
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.
In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)
I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.
The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.
Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.
Here are some more pictures:
They arrived at Hald, Mandal where the reception was.
mandag, juni 25, 2012
En oppdatering...
Eg var på sørlandet, heima i barndomshjemmet mitt fra 11. juni til 17.
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.
Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)
Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.
Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.
Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)
Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)
Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)
Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)
Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.
Guds fred!
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.
Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)
Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.
Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.
Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)
Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)
Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)
Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)
Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.
Guds fred!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
