Kompliment

Hvorfor er det alltid slik at når vi får et kompliment på ett eller annet skal vi alltid bort forklare det? For eksempel idag sa jeg til en av de jeg deler kjøkken med at hun var flink som hadde laget pizza. Hun bort forklarte det med at hun laget sånn hurtig-pizza(det var ikke akkurat de ordene hun brukte, men hun mente at hun ikke laget alt fra bunnen slik jeg ville ha gjort det), men jeg syns hun hadde vært flink. Jeg har fått inntrykk av at hun ikke liker å lage mat og derfor syntes jeg hun hadde vært flink som laget pizza, selv om hun kanskje hadde "jukset" og kjøpt feridg deig o.l.
Poenget mitt er ikke å henge ut hun jeg deler kjøkken med, men etter at jeg gav henne dette kompliment og fikk det svaret hadde jeg lite lyst å noen gang gi henne et kompliment igjen. Ikke når jeg får det slengt i ansiktet.

Jeg må jo innrømme at jeg noen ganger gjør dette selv også, men det er noe jeg har jobbet med for å virkelig ta imot komplimentene jeg får. For faktum er at når du bortforklarer et kompliment tar du ikke imot det. Det er som om du sier til deg selv; "Hun vet ikke hva hun snakker om. Jeg er ikke så flink" Ikke bare lar du være å ta imot de komplimentene du får(som faktisk kan være det som gjør dagen din bedre), men du nedvurderer din venns dømmekraft også. Du gjør ikke dette bevisst, men det er det du sier inndirekte til deg selv.

Så min utfordring til deg er at du tar imot de neste komplimentene du får, for det er godt ikke bare for deg selv, men også for den som gir deg det. I stede for å bort forklare det, skal du si takk og kjenne at det gjør sjelen godt å få kompliment;)

Ha ei fantastisk herlig helg! =D

Syns det var så bra sagt/skrevet: "Jesus er den eneste veien til Gud, men jeg er ikke den eneste veien til Jesus!"