En sliten kropp

For the english version see below.

Du vet du har en sliten kropp når føttene dine nesten skjelver (og ønsker å gi etter) etter at du har tatt oppvasken. Du har tross alt bare stått på dem i ca 15 minutter. Hadde det vært etter en hard treningsøkt ville det vært logisk, noe et hvert menneske kunne forstå, men hva skjer når dette blir en del av dagliglivet ditt? Du har faktisk ikke vært på trening av noe slag. Du har faktisk ikke et hektisk liv en gang. Sannheten er at, ja du klarte å ta oppvasken, men deretter må du legge deg ned å slappe av i noen timer før du orker å gjøre noe mer.
Hva skjer når du får stadig mindre venner fordi du faktisk ikke orker å holde kontakten og de har hektiske liv og har ikke tid til deg lengre? Eller det viser seg at du var den eneste som gjorde en innsats for at dere skulle holde kontakten og være venner? Noen blir til og med fornærmet, tenk at du ikke tar deg tid til dem lengre! Og dermed er de sure og bryter kontakten med deg.
Og der sitter du, eller mer sannsynlig ligger du, og føler deg forlatt, alene og såret. Betydde du ikke mer for dem?
Du vet du har en sliten kropp når du heller vil ligge på sofaen og se en film for femte gangen enn å være med en god venn(inne). Samtidig vet du at det på ingen måte handler om vilje. Hadde du hatt et reelt valg, er valget enkelt. En kropp som ikke er sliten. En kropp som orker å lage mat. En kropp som orker å studere. En kropp som orker å være med venner, så ofte du har lyst til det. En kropp som orker å jobbe og ikke minst; En kropp med minimale eller uten smerter.

Du vet hvem som virkelig bryr seg, for de lar seg ikke skremme av alle dine nei. De forsetter å spørre om dere skal finne på noe. De lærer seg hva som du syns er greit og hva som bare ikke går. De prøver å forstå, selv om de ikke klarer det betyr det så utrolig mye at de prøver. De bryr seg nok til å prøve å forstå og de respekterer at du har en sliten kropp.


Jeg har en venninne som på et tidspunkt var så og si den eneste vennen min. Jeg hadde noen andre som kom på besøk eller kanskje ringte meg en sjelden gang, men hun jeg skriver om nå var virkelig der for meg.
På det tidspunktet var jeg så dårlig at jeg ikke kunne ta vare på meg selv lengre. Jeg hadde flyttet hjem igjen til mamma og pappa. Der satt jeg å stirret i veggen, på tv skjermen eller på data skjermen. Venninnen min bodde bare en 30 minutters kjøretur fra foreldrene mine. Det hendte fra tid til annen at enten hentet hun meg eller så kjørte pappa(noen ganger mamma) meg til huset hennes. Der fikk jeg en annen vegg å stirre på, en annen tv skjerm å se på. Jeg fikk være sosial med henne viss jeg ville eller bare sitte å være usosial med tv skjermen. Og var jeg der en lørdag, så dro hun meg med på bedehuset. Dvs jeg fikk alltid lov å være igjen hjemme hos henne viss jeg ville, men som regel valgte jeg å bli med. Der fikk jeg åndelig påfyll og jeg fikk fylle opp litt av den sosial tanken min. Jeg har nemlig et stort behov for å være sosial. Mitt forhold til Gud hadde skrenket inn til mine utallige rop om hjelp og alle mine hvorfor Gud, hvorfor? Det var godt å få høre noe annet om Gud enn mine egne fortvilte rop.
Vel hjemme igjen, hos mamma og pappa, lå jeg nå langflat i flere dager. Mer sliten, mer utslitt, mer utmatta, med en følelse av at nå kom jeg til å dø. Samtidig hadde jeg fått påfyll på den sosiale tanken min og jeg hadde fått høre Guds ord og følt på omsorg og generøsitet fra andre enn familien min. Det var alltid verdt det, å risikere å bli dårligere i noen dager for å få være med venninnen min i noen dager. Noen ganger var det en dag, andre ganger overnattet jeg både en, to og tre netter. Det var alltid verdt det.

Det skal ikke mye til for at min hverdag går fra ille til levelig. En oppmuntrende melding. Et smil(skjønt det er vanskelig å få når en ligge på sofaen hele dagen). Noen som tilbyr seg å lage eller komme med middag til deg. Noen som spør meg hvordan jeg har det og med et oppriktig ønske om å lytte til svaret mitt, som ofte er heller negativt.

Nå takker jeg Gud, for selv om jeg er langt fra å være frisk er jeg god nok til å bo alene, har virkelig gode venner og er på vei oppover. Det blir faktisk litt bedre hver dag, selv om jeg ikke alltid legger merke til det.

Guds trofasthet har aldri sviktet meg!



English version: Title: A tired body

You know your body is tired when your feet almmost starts shaking as you are cleaning the dishes. After all you only used your feet for about 15 minutes. If you had been cleaning the dishes after a hard work out, it would have been logical that your feet was a bit shaky and any human being would understand that. But what happens when this becomes a part of you daily life? You`ve not been training and you do not even have a busy life. The truth is that, yes you were able to clean your dishes, but after that you have to lie down and relax for several hours before you can do anything else.
What happens when you get less and less friends because you really don`t have any energi left to stay in contact with them and their busy life don`t give room for you?
Or it turns out you were the only person doing an effort to stay in contact with most of your friends? And some even get offended and angry with you because you don`t give them your time and energy(like you actually had some to give) and those friends dissapear from your life for good.
And there you are, most likely lying down on your sofa, feeling abandoned, alone and hurt, thinking: Did my friends really ever care?
You know you have a tired body when you prefer to lie on the sofa watching a movie for the fifth time than to spend time with a good friend. At the same time you know you don`t really have a choise. Because if you did, the choise would be easy.
A body that is not tired(or exhuasted). A body that have the energy to cook. A body that have the energy to study. A body that have the energy to be with friends, as aften as you want to. A body that have the energy to work and most important; A body with minimal or no pain at all.

You know who really care, because they don`t run from you because you say no all the time. They keep asking if you want to spend time with them. They learn what you can and can not do. They try to understand and even though they can`t really understand, the fact that they are trying means so much. They care enough to try to understand and they respect that you have a tired and exhuasted body.


I have a friend that at one point was just about the only friend I had. There were some that came to visit me or called me, but it was not often that it happend. But the one I am writing about now, she was really there for me.
At this point I was so sick I could not take care of myself anymore. I had moved home to my parents place where I were starring into the wall, or at the tv screen og at the computer screen. My friend was living about a 30 minutes drive from my parents place. So it happend from time to time that she came and picked me up and drove me to her place or my dad or mam did. There I had a different wall to stare at, a different tv screen to look at and I got to be social with her or I could keep watching tv if I wanted to. And if I was at her place on a saturday evening she would take me to the bedehus(I don really know the english word for this, but its kind of a church) where I would get to hear Gods words and I got to be with people. So my need to be social was met and some of my need of hearing Gods word was met. My relatinoship with God had become nothing more than my desperate cries to him and all my questions, why God why? So it was always good to hear something else than my endless cries.
Back at my parents place I now lie on the sofa for days. Even more tired and exhuasted and with the feeling that I now would die for sure. At the same time I would feel better, because I got to be social and filled some of that need and I had heard the word of God which was wonderful too. It was always worth it, every time even when it felt like I was going to die for sure.

It doesen`t take much for my day to go from really bad to a place where I think I will be able to get through today. An encouraging message. A friendly smile. Some one making me dinner. Someone going to the supermarket to buy me some food. Someone asking me how I am doing and with a sincere wish to listen to my answer, even though most of time I`m not doing good.

Today I am thanking God, for even though I am far from being well, I am well enough to live by myself. I have some good and true friends in my life. I am on my way up, getting a little bit better everyday.

Gods faithfulness has never failed me