Vinterdepresjon

Vinterdepresjon er noe veldig mange sliter med. Ikke alltid like lett å innrømme at en har det. Den kommer snikende på en, akkurat som vintermørket varer litt lengre for hver dag. Plutselig eller egentlig går det gradvis. En ønsker ikke å stå opp, bare ligge litt lengre. Ønsker ikke annet enn å ligge på sofaen hele dagen. Ønsker i alle fall ikke ut og være sammen med mennesker, de ser muligens at en ikke er så glad som en mener en burde være i forhold til hvor mange ting en har å være takknemlig for. Så ligger en der på sofaen og takker Gud(egentlig takker en ikke Gud så ofte, men det er mye mer enn hva en gjorde i fjor) for alt han er for en, alt han gjør for en og ikke minst alt det han gjør i det skjulte som en dag vil bli tydelig. Også har en den andre delen som faktisk har lyst å være med mennesker, spesielt de menneskene en har blitt så glad. De menneskene som på sine vis har satt sine spor i ens hjertet. De som så tydelig blir glad bare fordi de får se en. En trenger ikke gjøre noe, bare vise sitt blide åsyn, for ja, en kan jo ikke annet enn å smile når en møter disse fantastiske menneskene som har kravlet inn i ens hjertet og nå har sin egen plass. En plass som ingen hadde før dem og ingen kan få etter dem. Så til tross for at en er så utrolig trøtt og en ikke egentlig vil flytte seg en cm i sofaen, så ser en på klokken og ser at nå er det å "hive seg rundt" eller å bli liggende/sittende her i denne gode, komfortable sofaen. Noen ganger vinner sofaen, den er jo tross alt så utrolig god. I år har faktisk ønske om å være med venner og eventuelle nye bekjentskaper som en møter overvunnet sofaens komfort. Og når en faktisk møter sine venner så er en glad og blid, ja for en koser seg jo og syns det er godt å se at en har en god gjeng mennesker rundt seg som faktisk bryr seg om en.
Når en er hjemme ja så tar ens følelser helt overhånd til tider og fortelle hvor fælt det er å leve dette livet og når en er enten ute for å shoppe litt i denne førjulstiden eller en er med på et arrangement hvor en møter venner, ja så er livet ens ganske så bra.
Til tross for at en må innrømmet at ja i år også kom denne vinterdepresjonen snikende, så er en faktisk mye gladere enn en har vært på mange år i desember. En gleder seg faktisk mer enn en gruer seg til jul, som ikke skjer så ofte(Tidligere har det variert mellom det å glede seg masse for så og grue seg i samme mengde). Og dette, min venn(ja, du som leser dette) er en stor forbedring fra fjorårets desember. En kan kun gjøre det beste ut av hva en har.
En tok seg selv i å tenke her om dagen at det i grunn er som om en fremmed har inntatt ens kropp og som bestemmer hva en skal føle og som stjeler ens energi. Det syns en ikke noe om, så en har gitt den fremmede til Gud og stoler på at han vil vise den fremmede veien ut. Det kan jo ta litt tid, siden en har så mange rom. Herrens lys er inni det største rommet og blir litt etter litt spredd inn til hvert eneste rom. Det er noe en må være med på og hjelpe å gjennomføre. En gjør det ved å tilbe Herren(Ja, takknemlighet er her veldig viktig) og stole på at Han vil vise veien. En trenger også å gi Herren tid til å jobbe uforstyrret og det er ikke alltid like lett fordi det er når en er stille at den fremmede bråker mest med alle sine løgner og sterke følelser. Da er det godt at en vet at Herren er større. Herrens lys og Herrens Sannhet vil overvinne alt det mørke og den fremmede.
Takk JESUS!
Takk GUD!
Takk HELLIGE ÅND!
Amen

En uferdig tanke

Jeg har tenkt mye på å oppdatere bloggen min i det siste og det har i grunn blitt med tanken. Jeg har liksom ikke helt klart å tenke ferdig alle tankene som svive rundt inni meg. Det er da jeg merker at jeg ikke har den ene gode vennen jeg kunne dele alle mine uferdige tanker med og i den prosessen faktisk klare å tenke ferdig tanken. Det er vel en av ulempene med å være forholdsvis ny på et nytt sted og ha de nærmeste et godt stykke unna. En tlf samtale blir liksom ikke helt det samme.
Jeg tenkte at jeg skulle dele en av mine uferdige tanker som jeg tenkte på i går. Alt jeg ønsker er å være nær til Gud og ta imot alt han har for meg. Jeg vet veldig godt at jeg ikke fortjener noe av alt det han har for meg og likevel har han større planer for meg enn jeg noen gang vil klare å tenke ut på egenhånd. Han er fantastisk slik. Hans tanker for meg er gode og han elsker meg med en evig og ubetinget kjærlighet. Guds kjærlighet er ikke begjær, som er den typen kjærlighet en ofte møter i samfunnet idag. Begjær det kommer og går, mens Guds kjærlighet er den samme alltid og forandrer seg aldri. Hans kjærlighet er tålmodig, god, søker ikke sitt eget, er ikke stolt og ønsker kun det beste for deg og meg. Guds kjærlighet er det mest kraftfulle som finnes i dette universet og i vår verden.
Tanken jeg vil dele handler om å være en kvinne etter Guds hjerte. Å la Gud forme meg til den kvinnen han skapte meg til å være. At i det jeg trår inn i det han skapte meg til så vil jeg, ved bare å være nettopp meg, dra mennene i mitt liv nærmere Gud og nærmere den Gud skapte dem til å være. De vil ønske å være alt de var ment å være da de ble skapt. Og ved å være nettopp meg, den Gud skapte meg til å være, så vil kvinnene i mitt liv dra nær til Gud og ønske å være den Gud skapte dem til å være. Det er i grunn ganske fantastisk. Tenk at jeg kan være med på å dra mennesker nærmere Gud ved kun å være meg selv? Og at det er Gud som gjør det og ikke forstår jeg hvordan det fungerer, men jeg vet at det fungerer.

Det var min uferdige tanke. Kanskje jeg kommer med en til om ikke alt for lenge. Viss jeg tørr å dele en uferdig tanke. Ulempen med en uferdig tanke er at jeg kan ende opp med å mene noe helt annet når jeg er helt ferdig å tenke, men akkurat denne syns jeg i grunn er ganske så fantastisk.
Gud er god.
Gud velsigne deg som leser dette.
Takk Jesus for korset, nåden og kjærligheten.
Takk Gud for livet.