Takknemlighet

Ja, jeg tenkte på å fortelle du som leser dette litt om takknemlighet. Det er noe som tar stadig større plass i livet mitt og det syns jeg er fantastisk.
Gud har fortalt meg mange ganger de siste årene viktigheten av å takke ham. Dette har han gjort gjennom mennesker jeg har møtt på som har fortalt meg hvor viktig det er å takke ham gjennom alt. Det har også skjedd gjennom forkynnelse som jeg har hørt på.
Da jeg begynte med å takke Gud var det ikke fordi jeg følte for det. Nei, det var motsatt. Jeg følte meg deprimert, fortvilet og håpløs. Jeg begynte i det små. Takket Gud for at jeg var i livet(selv om jeg ikke egentlig var takknemlig for det i det hele tatt). Jeg gjorde det ikke så ofte, men noen ganger da jeg bare var helt fortvilet tenkte jeg på at nå er det på tide å takke. Så jeg skrev ned en takkeliste den dagen. Takkelisten inneholdt ofte min familie, mine tantebarna og mine venner.
Noen øyeblikk i løpet av min periode med en kronisk sykdom kjente jeg faktisk på takknemlighet og det var godt å kjenne takknemligheten stige opp fra dypet av mitt hjerte. Det skjedde ikke ofte. Jeg tok et bevisst valg om å takke når jeg ikke så noen utvei. Jeg bare visste at det ville være bra for meg i det lange løp. Det å velge å fokusere på de tingene som tross alt annet faktisk var bra og godt i livet mitt.
Selv midt i sykdomstiden var jeg jo så utrolig velsignet. Jeg har nemlig to foreldre som fremdeles er gift(vet du hvor sjeldent det er i dagens samfunn?). Jeg har en søster og tre brødre. Jeg har en svoger og to svigerinne. I skrivende stund har jeg seks tantebarn og de kom mens jeg var syk. De holdt meg ofte oppe for barn har den evnen. Deres livsglede er så smittende og deres tilstedeværelse er fantastisk.
Jeg har nå vært frisk i nesten 8 måneder. I denne tiden har jeg brukt utrolig mye tid på å endre måten jeg tenker på og det tar jo fort tid å endre tankesett. Jeg har gått fra å bli gåen i benene av at jeg laget meg en god middag(stod kanskje på benene mine i en times tid), til å klare en 55 minutters spinningstime.
Jeg husker at jeg noen ganger da jeg var full av håpløshet og depressive tanker lå på sofaen i smerter og sa «Takk, takk, takk, takk, takk, takk, takk, Jesus, takk, takk, takk» osv. Fast bestemt om at kunne jeg ikke takke for noe spesielt så ville jeg uansett takke. Så det gjorde jeg.
Før du tenker at dette kan ikke jeg gjøre, så skal du vite at det faktisk bare er å gjøre det. Jeg gjorde det langt fra så ofte som jeg kunne, samtidig gjorde jeg det etter beste evne. Jeg tok et valg at når alt jeg ville gjøre var å klage og syte, så takket jeg. Ikke fordi jeg er en engel eller at jeg er bedre enn noen andre, men fordi jeg tok et valg. Jeg valgte å takke til tross for at følelsene som raste i meg var så langt fra takknemlighet som det er mulig å komme. Jeg valgte å åpne en vei mellom meg og Gud gjennom å takke. Du skjønner Gud har behag i takknemlighet.
Jeg hadde ikke en takknemlig holdning, men jeg tok de første skrittene mot en. Noen øyeblikk, noen dager følte jeg meg faktisk takknemlig. De fleste dagene gjorde jeg ikke det.
Noen dager tar jeg meg selv i å tenke at jeg er gal, ikke den «jeg trenger å bli innlagt» typen gal, men den «Jeg kan ikke tro jeg gjør dette» typen gal. For noen dager siden våknet jeg litt tidlig fordi jeg måtte på do og mens jeg satt der tenkte jeg: I dag skal jeg trene. Vanligvis planlegger jeg det, slik at det ikke blir noe stress. Da jeg la meg i sengen igjen sjekket jeg timeplanen på treningssenteret mitt(de har jo en app hvor en kan booke time) for å se om de hadde en stretching time den dagen. Og det hadde de og skulle jeg faktisk få tid til å trene litt før jeg skulle strekke ut fant jeg ut at jeg rett og slett bare måtte stå opp og gjøre min vanlige morgenrutine. Dette er jo galskap når en tenker at for bare et år siden lå jeg strak ut på sofaen knapt i stand til å få i meg nok mat i løpet av en dag.
Eller idag da jeg hadde planlagt å lage rundstykker til frokost. Jeg hadde blandet alt det tørre i går slik at det skulle ta litt mindre tid idag. Da jeg satt der å spiste et nybakt rundstykke strømmet takknemligheten på. Tenk at jeg er så heldig at mammaen min har lært meg å bake. Tenk at jeg har overskudd og muligheten til å bake frokosten min. Tenk at jeg er så velsignet. Tenk at livet mitt føles så godt etter flere år med mye smerter.
Takknemlighet handler også om hva en velger å fokusere på. Jeg kan være i samme situasjon to forskjellige ganger og første gangen være takknemlig og andre gangen være frustrert og irritert. Hvordan er det mulig? Vel, egentlig så handler det om jeg fokuserer på mine velsignelser(og Guds godhet og nåde er uten tvil en av dem) eller det som ikke er som det skal i akkurat denne situasjonen.
Jeg har sovet dårlig i snart to måneder. Jeg sover stadig bedre, samtidig som jeg er utrolig trøtt på dagtid de aller fleste dager. Når jeg våkner etter en natt med god søvn reagerer jeg på en av to måter(nesten uten unntak). Jeg er utrolig takknemlig fordi jeg fikk en god natts søvn. Det er jo så utrolig deilig. Eller: Jeg blir frustrert over at jeg ikke føler meg mer uthvilt og at jeg er så trøtt til tross for en god natts søvn.
I det tilfellet hvor jeg er frustrert kan jeg velge å fokusere på Gud og hvor god han er. Takke ham for livet, at jeg sov godt osv og kort tid etter merker jeg at humøret er bedre.
Eller jeg kan fortsette å være frustrert og det humøret følger med meg gjennom dagen.
Valget er ditt.
Vil du velge å takke til og med når alt virker håpløst eller vil du velge å la følelser som frustrasjon, irritasjon og tristhet styre deg?

Jesus sier:
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjerte bli grepet av angst og motløshet. Joh 27,14
Min erfaring er at når jeg takker og er takknemlig er jeg også mer mottakelig for Hans fred.