Nå har jeg hatt noen dårlige dager både fysisk og psykisk. Jeg har nok av ting jeg kan skylde på, men det forandrer ikke måten jeg faktisk har taklet det å ha noen dårlige dager på.
Jeg er fysisk i ulaget og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg kan jo bare ignorere det og presse meg og det er på en måte en enkel måte å gjøre det på, for da får jeg som regel gleden av å være sammen med andre, bare at jeg ikke har gjort det denne gangen. Det er nemlig annerledes, som om det er noe i meg som ikke ønsker å bare kjøre på og presse meg. Noe annet som er annerledes denne gangen ift tidligere er at jeg nå er svært nær ved å besvime daglig. Det er ingen god opplevelse og da føler jeg ikke akkurat for å bare kjøre på som vanlig.
Jeg har også merket meg at jeg faktisk har lyst til å bare ligge på sofaen og lese bøker. Det er jo så rart(joda jeg er veldig glad i å lese bøker, spesielt gode romaner. Jeg har bare ikke funnet roen til å gjøre det etter at jeg ble frisk).
Dessuten har jeg en haug med følelser, impulser og signaler som raser rundt inni meg som jeg ikke helt vet hva skal bety. Noen av følelsene mine kan jeg konkret linke tilbake til der de kommer fra andre forstår jeg meg ikke på. Også har du de følelsene jeg vet jeg ikke skal ha eller vil ha også er de der like sterkt likevel. Ja, hvordan skal jeg egentlig forholde meg til dette kaoset av mitt indre liv? Det er jo kun jeg som ser det, opplever det og kjenner på frustrasjonen og sorgen. Ja, for plutselig er det som om jeg sørger(igjen!). Ikke vet jeg hvorfor, men slik er det altså. Og midt oppi alt dette har jeg en sliten kropp, som kanskje er grunnen til at jeg har roen til å lese en hel bok på en dag. Jeg gjorde nemlig det og for de av dere som ikke syns det er en stor bragd, så er det faktisk det. Om jeg leser 50 sider på en dag så er det stort(boka var på ca 170 sider). Jeg er ikke en som lese fort.
Så det er kanskje ikke rart jeg ikke egentlig har lyst å ut å være sosial når jeg har slikt et kaotisk indre liv. Jeg kan ikke forsvare meg om noen skulle anklage meg for noe. Ja, det minner meg om at jeg har en anklager inni hodet mitt som er veldig sterk for tiden. Uansett hva jeg måtte tenke eller føle så er den der og kritiserer meg fordi jeg gjør/tenker/føler slik. Og da er det vel ikke rart at tårene kommer, eller de kom vel kanskje mest fordi jeg plutselig føler på en dyp sorg jeg enda ikke har klart å identifisere.
Det beste i dette er jo at jeg har faktisk klart å gi kaoset mitt til Gud. Syns jeg var god som klarte det. Utfordringen ligger i å ikke ta det tilbake. Det er ikke alltid like lett. Det er som et stort nøste som trengs å bli nøsta opp og det er det kun Gud som klarer. Han er utrolig flink til det. Jeg trenger bare å komme til det stadiet der jeg kan hvile meg i at han har full kontroll og at tårer er en bra ting. Selvmedlidenheten på den andre siden kan fint få lov å ryke og reise. Den gjør alltid ting mye verre enn det trenger å være.
Jeg holder fokuset på at jeg må gjennom smerten for å komme til gleden. At Gud helbreder hjertet mitt i det jeg tillater meg selv å kjenne på smerten og inviterer ham inn i den. Det er ikke enkelt og det har tatt meg en god stund å komme til det punktet hvor jeg gjør det. Han har vist meg at når jeg inviterer ham inn i smertens dal, som jeg har begynt å kalle det, så går dalen gradvis fra å være svart, mørk, grå, smertefull og uten farger til å bli fylt med farger(jeg er jo så utrolig glad i farger), kjærlighet, glede, fred og latter(jeg savner å le så hjertelig at jeg kan holde på i mange timer). Min smertens dal er nok ikke på langt nær så vond som mange andres, men min smerte må gis til Gud i det jeg tillater meg selv å kjenne på den samtidig som jeg tillater Gud å vise meg hvor han faktisk er midt i min smerte. Hvor er du Gud når jeg har det vondt?
Vet du han viste meg en gang for noen uker siden hvor han var i et av mitt livs tøffeste øyeblikk. Vet du hvor han var? Først må jeg bare si at jeg husker at jeg i det øyeblikket bare ønsket at noen skulle holde rundt meg og fortelle meg at det kommer til å bli bra til slutt.
Først viste han meg at det var en engel der og kjempet for meg med demonen som ville at jeg skulle ha det vondt og vanskelig. Deretter viste han meg at han satt og holdt rundt meg, akkurat slik som jeg trengte det, og holdt meg godt og fast i fanget sitt.
Jeg ble nesten satt ut. Hvordan kunne jeg ha gått glipp av det? Jeg skjønner jo at jeg gikk glipp av det, for jeg var jo så opptatt av min egen smerte.
Slike glimt inn i smertens dal trenger jeg for at hjertet mitt skal forstå at Gud er trofast og Gud var alltid med meg. Jeg vet det helt og fult med hode mitt. Jeg vet det ikke like sikkert i hjertet mitt.
Idag leste jeg bittelitt i en bok som heter «Kvinnens Skjønnhet». Jeg har en tendens til å lese bitte litt her og der i bøker som jeg vil lese(bortsett fra romaner de liker jeg å lese rett igjennom). Ikke bare lese, men også få sannheten i boka til å bli en sannhet i mitt liv.
Forfatteren beskrev en hendelse der hun opplevde at Gud kalte henne sin kjæreste og hun ble så forundret over at Herren kalte henne kjæreste. Hun måtte jo selvsagt ha misforstått. Da hun den kvelden leste i salomos høysang 1,15 skjønte hun at Gud virkelig hadde talt til henne. Der står det:
«Se hvor du er vakker, min kjæreste». Det minna meg om at Gud søker å øse ut sin kjærlighet, sin godhet, sin nåde over meg, i mitt hjerte. På engelsk ville jeg sagt: «He is pursuing my heart with his love.» Det var akkurat som det gikk opp et lys for meg. Han gjør det. Han søker å øse sin kjærlighet over meg, inn i mitt hjerte på en måte som mitt hjerte forstår. Det ser annerledes ut når Gud øse ut sin kjærlighet over meg som når han gjør det over deg. Vi er forskjellige. Det som får meg til å virkelig føle meg elsket er ikke nødvendigvis det som får deg til å føle deg elsket. Han skapte meg og han vet hva som skal til. Det er han som skal gjøre det og det er faktisk nok at jeg hviler i vissheten om at Hans kjærlighet er stor nok og uendelig nok og ubetinga nok til å få meg gjennom alt det livet har å by på av både gode og dårlige ting.
