Eg lese ein bok serie skrevet av Karen Kingsbury og Gary Smalley, som i og for seg er veldig bra, men d e noen ting som irritere meg litt vel mye t tider. For det første er det at det skjer utrolig mye tragisk med menneskene i den serien, men det som irritere meg mest og det kanskje fordi eg gjør det selv også. Nemlig det at bare fordi en møte litt motgang, eller i noen tilfeller stor motgang, så tenker en automatisk at Gud staffer deg, eller du er katastrofetenker og dermed ser du for deg "worst case scenario". Du veit i det øyeblikket du la de tankene få spillerom gir du også spillerom for djevelen til å kome inn og stjele, drepe og ødelegge(Joh 10,10). Men viss du derimot velger å ha tro på Gud midt i motgangen, så gir du Gud spillerom til å gjøre det som kun Gud kan gjøre, nemlig det umulige. Det har ingenting å si om situasjonen din er umulig, Gud er nemlig ekspert på umulige situasjoner. Folk som har valgt å tro på Gud i umulige situasjoner har kommet ut av dem og fått det bedre etterpå enn de hadde før fordi de valgte å stole på Gud midt oppi all elendigheten. De valgte å lovprise Gud når alt så mørkt ut. Gud er nemlig den sammen enten vi har solskinn og sommer i livet vårt eller om ve er midt i ein orkan i livet vårt. Han kan og han vil, det er bare å spørre om hjelp.
Viss du tenker at du ikke klarer å stole på Gud, så spør Ham om å gi deg styrken som du trenger for å velge tro framfor tvil :)
Også hadde eg egentlig tenkt å skriva meir, men d gadd eg kje likavel. Så då får dåkke ta t takke me detta ;)
Gud e god og eg e delvis utslått ette at me skrudde klokka ein time tbage(rutine e veldig viktig når ein he ME og eg he plutselig måtta legga meg ein heil time seinare enn vanlig...)
onsdag, oktober 31, 2012
onsdag, oktober 03, 2012
Dagens mål...
... er å rydde siste rest av stova, tørke støv og støvsuge. D trengs virkelig! E d då ikkje typisk at eg idag når detta e målet mitt heller he lyst å sitta her og skrive på bloggen min, som eg vanligvis ikkje orke skriva på...
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).
Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:
Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D
Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi
Oppdatering 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =D
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).
Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:
Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D
Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi
Oppdatering 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =D
tirsdag, oktober 02, 2012
Ord og tanker...
Ja, eg tru eg trygt kan sei at eg nå e inne i ein av dei dårligaste periodene eg he hatt. Samtidig er det veldig forskjellig fra då eg først fekk diagnosen første gangen. Ja, for eg he fått diagnosen ME to gonger. Først i mars 2009, for så å få den avskrevet av ein person eg prata me i ca 1 time. Og fordi eg de siste månedene ikke egentlig var enig og etter mye klaging t legen min foreslo han ein ny utredelse. Med skrekk sa eg ja til det, fordi eg visste kor mye d kosta meg sist eg ble utredet. Heldigvis for meg, så leste legen min gjennom journalen min og fant ut at på grunn lag av testene eg har tatt tidligere + at me prøvde ett par nye, har eg nå fått diagnosen på nytt.
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.
tirsdag, september 04, 2012
Vennskap
Eg lese fremdeles den same boka som i forrige innlegg(eg lese litt og litt når eg føle for d). D sista kapittle eg leste handla om at eg sga vera "The friend chick".
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Her e eg på same båten i sommar
Her e me i bilen hennar
Her he du meg og to av mine herlige små venner =)
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
torsdag, juli 19, 2012
A sneak peak into the book I am reading =)
I am reading this book called "GOD CHICKS. Living life as a 21st century woman."
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
Abonner på:
Innlegg (Atom)