For 5 uker siden tok jeg the lightning process kurs her i Kristiansand. For dere som kjenner meg ganske godt så kan dette komme som en overraskelse fordi jeg har vært så imot det så lenge. Så da er det logisk å spørre hva skjedde? Svaret er enkelt. Gud skjedde.
Det hele begynte med at jeg flyttet fra Stavanger til Kristiansand(med en mellomlanding i Eiken). Så jeg kom til denne byen i april i år og da var jeg sofa-liggende og klarte såvidt å få i meg mat gjennom dagen. Jeg hadde da altså noen gode dager og hver søndag ønsket jeg sterkt å være i stand til å gå på gudstjeneste. Lillebror hadde gått i en menighet her som ligger i byen og som jeg kun trenger å ta en buss for å komme til, så dermed var det avgjort. Jeg skulle gå i Betania. Så en søndag i slutten av april bestemte jeg meg for å gå på gudstjeneste. Jippi, endelig. Jeg husker enda at jeg satt under lovsangen og så for meg på mitt indre øye at jeg danset og priste Gud på den måten. Det var bittersøtt. Det var godt at eg klarte se det for meg samtidig var det vondt at jeg var fanget i min egen kropp. Etter gudstjenesten var det kafé og det var flere som sa hei til meg bare på vei ned på do. Og inne i kafeen kom eg i prat med pastoren og da eg nevnte MEen og oldemor som nettopp hadde fylt 108 år(noe jeg skryter av til alle som vil høre) så satte han meg i kontakt med ei i menigheten eg var i slekt med og som har hatt ME i mange(minst 10) år og nå har vært frisk i 5 år.
Det var veldig interessant å snakke med henne og hun snakket veldig varmt om the lightning process. Og ikke rart hun gjorde det, hun hadde jo blitt frisk etter å ha tatt kurset.
Gud hadde dermed sådd et frø i meg.(Også la eg inn et bilde bare for at d ikkje sgo bli så utruli mye tekst uten bilde. Dette er tatt etter at eg farga håret rødt og eg fekk god hjelp av min gode venn, Ekå.)
De neste månedene tenkte eg på det fra tid til annen. Jeg husker etter at jeg hadde vært på reunion med 10. klassen min(det er nemlig 10 år si jeg gikk ut av 10. klasse og litt over halve denne tiden har jeg vært syk med ME) at jeg var mer bestemt på å gjøre det jeg kunne for å bli bedre. Jeg lå jo for det meste på sofaen med unntak av noen gode dager da jeg kunne gå en 5-10 minutters tur. Så etter at jeg kom tilbake til Kristiansand fra helga hjemme tok jeg kontakt med slektningen min fra Betania. Vi avtalte å møtes hjemme hos meg og hun snakket i vei om kurset og hun forklarte bra at det var en prosess og at hun selv brukte ca 1 år fra hun tok kurset til hun var helt oppe igjen. En lærer en del verktøy på kurset som en tar i bruk i hverdagen sin. Det er litt som trening, en bli i bedre form jo mer en trener. Og dette er også på en måte slik.
Slektningen min ga meg en nettadresse jeg kunne sjekke ut og lese. Det er en som er LP instruktør her i Kristiansand som har laget siden. Jeg husker at jeg leste litt her mens jeg leste mest hjemme hos bestevenninna mi i Eiken. Hun har nemlig skriver og da kunne jeg skrive ut noen(mange) sider og lettere lese og forstå det som stod.
Jeg endte opp med å skrive ut og å sende søknad til LP instruktøren i Kristiansand. Jeg sendte også noen spørsmål på mail som jeg fikk svar på ganske raskt. Jeg fikk bl.a. vite at neste kurs ikke var før i oktober, så da tenkte jeg at jeg fikk smøre meg med tålmodighet og sette livet mitt på vent atter en gang. Dette var i begynnelsen av juli. Mandag 29. juli får jeg telefon fra LP instruktøren og hun spør meg om jeg kan tenke meg å være med på et kurs den samme uken, onsdag til fredag. Jeg ble helt satt ut og sa at jeg trengte litt tid å tenke på det. Jeg fikk til slutten av dagen eller til tirsdagen. Akkurat denne dagen skulle søsteren min og familien hennes til Kristiansand og jeg skulle få være med dem på middag. Lillebror var også med og det var veldig koselig. Du kan jo tenke deg at jeg tenkte mye på dette kurset gjennom hele dagen både når jeg lå på sofaen og slappet av og når jeg var på middag med familien min. Jeg bestemte meg da altså for å hoppe i det. Dagen etter, altså tirsdagen, hadde jeg en samtale med instruktøren. Dette var en slik samtale alle som søker om å få ta kurset må gjennom for å finne ut om en er klar for kurset og om en kommer til å ha nytte av det. Jeg var klar og dermed ble det kurs på meg.
Jeg må få presisere at jeg på dette tidspunktet lå på sofaen og så film og tv serier hele dagen og at den dagen jeg var ute på middag med min søster, hennes familie og lillebror var unntaket. Vanligvis ville jeg trenger flere dager på å komme meg etter dette. Så det at jeg bestemte meg for å ta kurset var et enormt stort skritt.
Jeg tok kurset og det var en opplevelse. Helt utrolig. Veldig lærerikt og veldig utfordrende. Fredagen var jeg 45 min i byen og shoppet(noe jeg ikke har orket på mange måneder) og jeg spiste middag på en restaurant sammen med den andre personen som tok kurset. Og jeg tok kurset.
Ja, dette var en lang intro så her kommer en kort versjon av hva som har skjedd etter kurset.
Jeg går på gudstjeneste hver eneste søndag.
Jeg danser under lovsangen på hver eneste gudstjeneste.
Jeg går turer - de siste to gangene helt rundt lysløypa som første gang tok litt over 1 t og sist gang tok 55 min.
Jeg gjør ting og tang i leiligheten som var utenkelig før.
Jeg dusjer så ofte jeg vil(før kunne det gå opptil 5 dager mellom hver gang fordi jeg bare ikke klarte det)
Jeg maler :D
Jeg har ommøblert stova mi.
Jeg har shoppa mange ganger.
Jeg har begynt å ta et oppgjør med følelser og diverse som jeg ikke hadde overskudd til før.
Jeg var nettopp på menighetstur til Sarons Dal.
Den helgen inkluderte at jeg reiste t Sarons Dal, satt på med mamma hjem(hun jobbet til 10). Sov hjemme hos mamma og pappa og hadde en rolig(evt litt aktiv) formiddag. Satt på med mamma ned til Sarons Dal igjen og forsatte å være en del av menighetsturen resten av helgen. Søndag da nesten alle hadde reist fra Sarons Dal gikk jeg halvveis ned til Rema 1000 i Kvinesdal. Derfra tok jeg turen til Eiken og bestevenninna mi :D Jeg overnattet hos henne til mandag og mandag kveld var jeg tilbake i Kristiansand.
Så nå sitter jeg her og håper at du som meg kan prise Gud for alt han gjør i livet mitt. Dette her er bare en liten del av alt han har gjort og fortsetter å gjøre. Jeg takker Jesus hver dag for livet jeg har fått i gave. Han leder meg skritt for skritt og for hver dag som går er jeg et skritt nærmere livet jeg drømmer om å ha.
Vil du vite mer om LP kan du gå inn på denne linken: www.nyretning.no.
1 kommentar:
amen
Legg inn en kommentar