Kaotiske tanker

Nå har jeg hatt noen dårlige dager både fysisk og psykisk. Jeg har nok av ting jeg kan skylde på, men det forandrer ikke måten jeg faktisk har taklet det å ha noen dårlige dager på.
Jeg er fysisk i ulaget og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg kan jo bare ignorere det og presse meg og det er på en måte en enkel måte å gjøre det på, for da får jeg som regel gleden av å være sammen med andre, bare at jeg ikke har gjort det denne gangen. Det er nemlig annerledes, som om det er noe i meg som ikke ønsker å bare kjøre på og presse meg. Noe annet som er annerledes denne gangen ift tidligere er at jeg nå er svært nær ved å besvime daglig. Det er ingen god opplevelse og da føler jeg ikke akkurat for å bare kjøre på som vanlig.
Jeg har også merket meg at jeg faktisk har lyst til å bare ligge på sofaen og lese bøker. Det er jo så rart(joda jeg er veldig glad i å lese bøker, spesielt gode romaner. Jeg har bare ikke funnet roen til å gjøre det etter at jeg ble frisk).
Dessuten har jeg en haug med følelser, impulser og signaler som raser rundt inni meg som jeg ikke helt vet hva skal bety. Noen av følelsene mine kan jeg konkret linke tilbake til der de kommer fra andre forstår jeg meg ikke på. Også har du de følelsene jeg vet jeg ikke skal ha eller vil ha også er de der like sterkt likevel. Ja, hvordan skal jeg egentlig forholde meg til dette kaoset av mitt indre liv? Det er jo kun jeg som ser det, opplever det og kjenner på frustrasjonen og sorgen. Ja, for plutselig er det som om jeg sørger(igjen!). Ikke vet jeg hvorfor, men slik er det altså. Og midt oppi alt dette har jeg en sliten kropp, som kanskje er grunnen til at jeg har roen til å lese en hel bok på en dag. Jeg gjorde nemlig det og for de av dere som ikke syns det er en stor bragd, så er det faktisk det. Om jeg leser 50 sider på en dag så er det stort(boka var på ca 170 sider). Jeg er ikke en som lese fort.
Så det er kanskje ikke rart jeg ikke egentlig har lyst å ut å være sosial når jeg har slikt et kaotisk indre liv. Jeg kan ikke forsvare meg om noen skulle anklage meg for noe. Ja, det minner meg om at jeg har en anklager inni hodet mitt som er veldig sterk for tiden. Uansett hva jeg måtte tenke eller føle så er den der og kritiserer meg fordi jeg gjør/tenker/føler slik. Og da er det vel ikke rart at tårene kommer, eller de kom vel kanskje mest fordi jeg plutselig føler på en dyp sorg jeg enda ikke har klart å identifisere.
Det beste i dette er jo at jeg har faktisk klart å gi kaoset mitt til Gud. Syns jeg var god som klarte det. Utfordringen ligger i å ikke ta det tilbake. Det er ikke alltid like lett. Det er som et stort nøste som trengs å bli nøsta opp og det er det kun Gud som klarer. Han er utrolig flink til det. Jeg trenger bare å komme til det stadiet der jeg kan hvile meg i at han har full kontroll og at tårer er en bra ting. Selvmedlidenheten på den andre siden kan fint få lov å ryke og reise. Den gjør alltid ting mye verre enn det trenger å være.
Jeg holder fokuset på at jeg må gjennom smerten for å komme til gleden. At Gud helbreder hjertet mitt i det jeg tillater meg selv å kjenne på smerten og inviterer ham inn i den. Det er ikke enkelt og det har tatt meg en god stund å komme til det punktet hvor jeg gjør det. Han har vist meg at når jeg inviterer ham inn i smertens dal, som jeg har begynt å kalle det, så går dalen gradvis fra å være svart, mørk, grå, smertefull og uten farger til å bli fylt med farger(jeg er jo så utrolig glad i farger), kjærlighet, glede, fred og latter(jeg savner å le så hjertelig at jeg kan holde på i mange timer). Min smertens dal er nok ikke på langt nær så vond som mange andres, men min smerte må gis til Gud i det jeg tillater meg selv å kjenne på den samtidig som jeg tillater Gud å vise meg hvor han faktisk er midt i min smerte. Hvor er du Gud når jeg har det vondt?
Vet du han viste meg en gang for noen uker siden hvor han var i et av mitt livs tøffeste øyeblikk. Vet du hvor han var? Først må jeg bare si at jeg husker at jeg i det øyeblikket bare ønsket at noen skulle holde rundt meg og fortelle meg at det kommer til å bli bra til slutt.
Først viste han meg at det var en engel der og kjempet for meg med demonen som ville at jeg skulle ha det vondt og vanskelig. Deretter viste han meg at han satt og holdt rundt meg, akkurat slik som jeg trengte det, og holdt meg godt og fast i fanget sitt.
Jeg ble nesten satt ut. Hvordan kunne jeg ha gått glipp av det? Jeg skjønner jo at jeg gikk glipp av det, for jeg var jo så opptatt av min egen smerte.
Slike glimt inn i smertens dal trenger jeg for at hjertet mitt skal forstå at Gud er trofast og Gud var alltid med meg. Jeg vet det helt og fult med hode mitt. Jeg vet det ikke like sikkert i hjertet mitt.

Idag leste jeg bittelitt i en bok som heter «Kvinnens Skjønnhet». Jeg har en tendens til å lese bitte litt her og der i bøker som jeg vil lese(bortsett fra romaner de liker jeg å lese rett igjennom). Ikke bare lese, men også få sannheten i boka til å bli en sannhet i mitt liv.
Forfatteren beskrev en hendelse der hun opplevde at Gud kalte henne sin kjæreste og hun ble så forundret over at Herren kalte henne kjæreste. Hun måtte jo selvsagt ha misforstått. Da hun den kvelden leste i salomos høysang 1,15 skjønte hun at Gud virkelig hadde talt til henne. Der står det:
«Se hvor du er vakker, min kjæreste». Det minna meg om at Gud søker å øse ut sin kjærlighet, sin godhet, sin nåde over meg, i mitt hjerte. På engelsk ville jeg sagt: «He is pursuing my heart with his love.» Det var akkurat som det gikk opp et lys for meg. Han gjør det. Han søker å øse sin kjærlighet over meg, inn i mitt hjerte på en måte som mitt hjerte forstår. Det ser annerledes ut når Gud øse ut sin kjærlighet over meg som når han gjør det over deg. Vi er forskjellige. Det som får meg til å virkelig føle meg elsket er ikke nødvendigvis det som får deg til å føle deg elsket. Han skapte meg og han vet hva som skal til. Det er han som skal gjøre det og det er faktisk nok at jeg hviler i vissheten om at Hans kjærlighet er stor nok og uendelig nok og ubetinga nok til å få meg gjennom alt det livet har å by på av både gode og dårlige ting.

Takknemlighet

Ja, jeg tenkte på å fortelle du som leser dette litt om takknemlighet. Det er noe som tar stadig større plass i livet mitt og det syns jeg er fantastisk.
Gud har fortalt meg mange ganger de siste årene viktigheten av å takke ham. Dette har han gjort gjennom mennesker jeg har møtt på som har fortalt meg hvor viktig det er å takke ham gjennom alt. Det har også skjedd gjennom forkynnelse som jeg har hørt på.
Da jeg begynte med å takke Gud var det ikke fordi jeg følte for det. Nei, det var motsatt. Jeg følte meg deprimert, fortvilet og håpløs. Jeg begynte i det små. Takket Gud for at jeg var i livet(selv om jeg ikke egentlig var takknemlig for det i det hele tatt). Jeg gjorde det ikke så ofte, men noen ganger da jeg bare var helt fortvilet tenkte jeg på at nå er det på tide å takke. Så jeg skrev ned en takkeliste den dagen. Takkelisten inneholdt ofte min familie, mine tantebarna og mine venner.
Noen øyeblikk i løpet av min periode med en kronisk sykdom kjente jeg faktisk på takknemlighet og det var godt å kjenne takknemligheten stige opp fra dypet av mitt hjerte. Det skjedde ikke ofte. Jeg tok et bevisst valg om å takke når jeg ikke så noen utvei. Jeg bare visste at det ville være bra for meg i det lange løp. Det å velge å fokusere på de tingene som tross alt annet faktisk var bra og godt i livet mitt.
Selv midt i sykdomstiden var jeg jo så utrolig velsignet. Jeg har nemlig to foreldre som fremdeles er gift(vet du hvor sjeldent det er i dagens samfunn?). Jeg har en søster og tre brødre. Jeg har en svoger og to svigerinne. I skrivende stund har jeg seks tantebarn og de kom mens jeg var syk. De holdt meg ofte oppe for barn har den evnen. Deres livsglede er så smittende og deres tilstedeværelse er fantastisk.
Jeg har nå vært frisk i nesten 8 måneder. I denne tiden har jeg brukt utrolig mye tid på å endre måten jeg tenker på og det tar jo fort tid å endre tankesett. Jeg har gått fra å bli gåen i benene av at jeg laget meg en god middag(stod kanskje på benene mine i en times tid), til å klare en 55 minutters spinningstime.
Jeg husker at jeg noen ganger da jeg var full av håpløshet og depressive tanker lå på sofaen i smerter og sa «Takk, takk, takk, takk, takk, takk, takk, Jesus, takk, takk, takk» osv. Fast bestemt om at kunne jeg ikke takke for noe spesielt så ville jeg uansett takke. Så det gjorde jeg.
Før du tenker at dette kan ikke jeg gjøre, så skal du vite at det faktisk bare er å gjøre det. Jeg gjorde det langt fra så ofte som jeg kunne, samtidig gjorde jeg det etter beste evne. Jeg tok et valg at når alt jeg ville gjøre var å klage og syte, så takket jeg. Ikke fordi jeg er en engel eller at jeg er bedre enn noen andre, men fordi jeg tok et valg. Jeg valgte å takke til tross for at følelsene som raste i meg var så langt fra takknemlighet som det er mulig å komme. Jeg valgte å åpne en vei mellom meg og Gud gjennom å takke. Du skjønner Gud har behag i takknemlighet.
Jeg hadde ikke en takknemlig holdning, men jeg tok de første skrittene mot en. Noen øyeblikk, noen dager følte jeg meg faktisk takknemlig. De fleste dagene gjorde jeg ikke det.
Noen dager tar jeg meg selv i å tenke at jeg er gal, ikke den «jeg trenger å bli innlagt» typen gal, men den «Jeg kan ikke tro jeg gjør dette» typen gal. For noen dager siden våknet jeg litt tidlig fordi jeg måtte på do og mens jeg satt der tenkte jeg: I dag skal jeg trene. Vanligvis planlegger jeg det, slik at det ikke blir noe stress. Da jeg la meg i sengen igjen sjekket jeg timeplanen på treningssenteret mitt(de har jo en app hvor en kan booke time) for å se om de hadde en stretching time den dagen. Og det hadde de og skulle jeg faktisk få tid til å trene litt før jeg skulle strekke ut fant jeg ut at jeg rett og slett bare måtte stå opp og gjøre min vanlige morgenrutine. Dette er jo galskap når en tenker at for bare et år siden lå jeg strak ut på sofaen knapt i stand til å få i meg nok mat i løpet av en dag.
Eller idag da jeg hadde planlagt å lage rundstykker til frokost. Jeg hadde blandet alt det tørre i går slik at det skulle ta litt mindre tid idag. Da jeg satt der å spiste et nybakt rundstykke strømmet takknemligheten på. Tenk at jeg er så heldig at mammaen min har lært meg å bake. Tenk at jeg har overskudd og muligheten til å bake frokosten min. Tenk at jeg er så velsignet. Tenk at livet mitt føles så godt etter flere år med mye smerter.
Takknemlighet handler også om hva en velger å fokusere på. Jeg kan være i samme situasjon to forskjellige ganger og første gangen være takknemlig og andre gangen være frustrert og irritert. Hvordan er det mulig? Vel, egentlig så handler det om jeg fokuserer på mine velsignelser(og Guds godhet og nåde er uten tvil en av dem) eller det som ikke er som det skal i akkurat denne situasjonen.
Jeg har sovet dårlig i snart to måneder. Jeg sover stadig bedre, samtidig som jeg er utrolig trøtt på dagtid de aller fleste dager. Når jeg våkner etter en natt med god søvn reagerer jeg på en av to måter(nesten uten unntak). Jeg er utrolig takknemlig fordi jeg fikk en god natts søvn. Det er jo så utrolig deilig. Eller: Jeg blir frustrert over at jeg ikke føler meg mer uthvilt og at jeg er så trøtt til tross for en god natts søvn.
I det tilfellet hvor jeg er frustrert kan jeg velge å fokusere på Gud og hvor god han er. Takke ham for livet, at jeg sov godt osv og kort tid etter merker jeg at humøret er bedre.
Eller jeg kan fortsette å være frustrert og det humøret følger med meg gjennom dagen.
Valget er ditt.
Vil du velge å takke til og med når alt virker håpløst eller vil du velge å la følelser som frustrasjon, irritasjon og tristhet styre deg?

Jesus sier:
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjerte bli grepet av angst og motløshet. Joh 27,14
Min erfaring er at når jeg takker og er takknemlig er jeg også mer mottakelig for Hans fred.