En kraftanstrengelse

Du vet du er sliten når bare det å løfte et glass med vann til munnen for å drikke litt føles som en kraftanstrengelse. Du vet tingene ikke er som de skal være når du våkner opp om morgenen og kroppen føles mørbanket, eller det føles som om kroppen har vært igjennom en hard treningsøkt mens du sov. Du vet du har et problem når de tingene du elsker å gjøre som gir deg liv, glede og overskudd har blitt ein stor byrde. Et stort ork, som bare ikke gir deg noe glede lenger. Du vet ting ikke er som de skal når ditt indre mennesker føles som en helt annen enn den som vennene dine ser. Du vet du er sliten når bare tanken på at du "må" besøke en venninne senere får deg til å synke sammen på sofaen, foran skjermen(tv eller data) og sitter der i timevis og stenger hele verden ute. Du forstår plutselig hvor viktig forståelse er for deg når du møter en fremmed som er så snill å faktisk bruker tid på deg mens du sitter i parken og nyter solen. Du nevner tilstanden din og merker hvor godt det er at noen ønsker bruke de minuttene på deg, samtidig kjenner du på at du egentlig ville være alene fordi du er sliten og enhver sosial setting krever mer energi og tar av overskuddet. Det går utover planene en har senere samme dagen, du blir nødt til å kutte dem ut, eller du tvinger deg til å gjøre mer enn du vet kroppen orker og dermed blir du sittende eller liggende på sofaen ett par dager bare for å komme deg igjen. Hvorfor må jeg alltid presse meg? Hvorfor må jeg alltid si nei? Hvorfor er bestevenninnen min også sliten? Hvorfor må jeg bære alt dette alene? Hvorfor kommer jeg alltid tilbake til denne situasjonen, hvor jeg bare ikke orker mer? Hvorfor klarer jeg ikke kommunisere hva jeg føler? Hvorfor er det så vanskelig for mine venner å forstå? Hvorfor er det så mye lettere for meg å ta hensyn til mine venner, men presser meg selv til jeg er helt utmattet? Hvorfor er det ingen som sier til meg at det er helt i orden at du tar en pause, tar en pust i bakken? Hvorfor er det slik at jeg faller sammen når jeg endelig kommer til det punktet at jeg tar en pause? Mine hvorfor- spørsmål får meg ingen steder, men de surrer likevel rundt i hodet mitt. Det er så vanskelig å måtte sei nei til alle de tingene jeg har så inderlig lyst å oppleve. Være med venner, familie og reise å besøke folk som betyr noe for meg. Male, danse, latter, glede, skriving. Evnen til å se Gud i de små tingene, som en sommerfugl som flyr forbi meg, i solnedgangen. Jeg er så langt fra å være meg at jeg tror jeg snart mister meg selv. Hva skjedde? Og selv midt i dette vet jeg innerst inne at Gud har en vei. Gud leder meg og Gud lar meg ta en pause. Gud leder meg steg for steg, og selv midt i all forvirringen min er hans Kjærlighet den samme. Han vil bare det aller beste for meg og uten han hadde jeg allerede vært død. Han er min klippe, min glede og min frelser. Han lytter og han bryr seg og han er den eneste som fullt ut kan forstå meg. Takk Jesus!