En oppdatering...

Eg var på sørlandet, heima i barndomshjemmet mitt fra 11. juni til 17.
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.

Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)

Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.

Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.

Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)

Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)

Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)


Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)

Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.

Guds fred!