Noen tanka

Eg lese ein bok serie skrevet av Karen Kingsbury og Gary Smalley, som i og for seg er veldig bra, men d e noen ting som irritere meg litt vel mye t tider. For det første er det at det skjer utrolig mye tragisk med menneskene i den serien, men det som irritere meg mest og det kanskje fordi eg gjør det selv også. Nemlig det at bare fordi en møte litt motgang, eller i noen tilfeller stor motgang, så tenker en automatisk at Gud staffer deg, eller du er katastrofetenker og dermed ser du for deg "worst case scenario". Du veit i det øyeblikket du la de tankene få spillerom gir du også spillerom for djevelen til å kome inn og stjele, drepe og ødelegge(Joh 10,10). Men viss du derimot velger å ha tro på Gud midt i motgangen, så gir du Gud spillerom til å gjøre det som kun Gud kan gjøre, nemlig det umulige. Det har ingenting å si om situasjonen din er umulig, Gud er nemlig ekspert på umulige situasjoner. Folk som har valgt å tro på Gud i umulige situasjoner har kommet ut av dem og fått det bedre etterpå enn de hadde før fordi de valgte å stole på Gud midt oppi all elendigheten. De valgte å lovprise Gud når alt så mørkt ut. Gud er nemlig den sammen enten vi har solskinn og sommer i livet vårt eller om ve er midt i ein orkan i livet vårt. Han kan og han vil, det er bare å spørre om hjelp.
Viss du tenker at du ikke klarer å stole på Gud, så spør Ham om å gi deg styrken som du trenger for å velge tro framfor tvil :)

Også hadde eg egentlig tenkt å skriva meir, men d gadd eg kje likavel. Så då får dåkke ta t takke me detta ;)
Gud e god og eg e delvis utslått ette at me skrudde klokka ein time tbage(rutine e veldig viktig når ein he ME og eg he plutselig måtta legga meg ein heil time seinare enn vanlig...)

Dagens mål...

... er å rydde siste rest av stova, tørke støv og støvsuge. D trengs virkelig! E d då ikkje typisk at eg idag når detta e målet mitt heller he lyst å sitta her og skrive på bloggen min, som eg vanligvis ikkje orke skriva på...
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).

Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:

Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D

Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi


Oppdatering 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =D

Ord og tanker...

Ja, eg tru eg trygt kan sei at eg nå e inne i ein av dei dårligaste periodene eg he hatt. Samtidig er det veldig forskjellig fra då eg først fekk diagnosen første gangen. Ja, for eg he fått diagnosen ME to gonger. Først i mars 2009, for så å få den avskrevet av ein person eg prata me i ca 1 time. Og fordi eg de siste månedene ikke egentlig var enig og etter mye klaging t legen min foreslo han ein ny utredelse. Med skrekk sa eg ja til det, fordi eg visste kor mye d kosta meg sist eg ble utredet. Heldigvis for meg, så leste legen min gjennom journalen min og fant ut at på grunn lag av testene eg har tatt tidligere + at me prøvde ett par nye, har eg nå fått diagnosen på nytt.

Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.

Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.

Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.

Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.