En heller traumatisk opplevelse

I kveld var eg på kveldsmøte i misjonskirka. Eg kjente på at hadde det vært en hvilken som helst annen dag ville eg ikke ha gått ut, men det var da tross alt semesteravslutning. Siste kvelden med gjengen fra misjonskirka. Så eg gikk likevel og kjente meg ikke så alt for gale i det eg gikk ut døren for å nå bussen.
Da møtet begynte og lovsangen var igang hadde eg så inderlig lyst å danse og dermed gjorde jeg det. Eg klarte å danse til to sanger før eg kjente at det egentlig hadde blitt litt for mye. Eg kjente meg litt skjelven i kroppen og satt meg rolig ned i stolen min. Etter talen var det tid for nattverd og eg elske nattverd. Heile greia med å på nytt legga ned sitt liv for Herren, be om tilgivelse for gale ting en har gjort, legge av seg skammen og fortida og begynne på nytt. Det er heilt fantastisk. Det ble fort kø og eg kjente på benene mine at eg ikke kom til å orke å stå i en lang kø, så eg satt rolig på stolen min mens eg lyttet til sangen og ventet på at køen skulle bli kortere. Eg kjente tårene presse på og kjente slitenheten og motløsheten senke seg over meg. Eg var heilt utslitt og tenke om igjen og om igjen; Eg skulle ikke ha danset, hvorfor danset eg??????
Eg såg ei god venninne og gikk bort t ho i køen og klemte ho og støttet meg på ho frem til eg fikk tatt imot nattverden og legge av meg min skam hos Jesus.
Tilbake i stolen min begynte eg å strigråte igjen. Venninnen min som satt ved siden av meg satte seg ned og rakte hendene sine rundt meg. Det gjorde godt.
Også skulle de plutselig ha brannøvelse!! Panikken begynte å stige inni meg. Eg som så vidt orket å gå fram til nattverd orket i alle fall ikke å gå ned trappene og ut på parkeringsplassen. Det var galskap! Eg sa til ho ved siden av meg at eg ikke orket og det var greit for henne.
Problemet som dukket opp da hun hadde gått ut var at eg satt jo rett ved branndøren som alle skulle ut, så da det begynte å bli tomt med folk og eg satt der begynte han som hadde ansvar å "mase" om at alle måtte ut. Og på nytt kom tårene og hulkene og hikstene. Eg var helt ifra meg. Eg prøvde å si at eg var alt for sliten til å gå ut, at benene mine ikke ville holde meg oppe så langt. Til slutt måtte eg si at eg har ME og var veldig dårlig og da sluttet mannen å mase og gikk ut til de andre. Da han hadde lukket døren igjen bak seg var eg nærme ved å hyperventilere. Eg la meg langflat på magen over flere stoler og fokuserte på å puste og lå slik helt til eg hørte at de første menneskene kom tilbake fra brannøvelsen ute. Da satte eg meg opp i stolen min igjen og satt der og gråt og pustet overflødig.
Etterhvert kom først en venn og spurte om hun kunne gjøre noe. Hun hentet saft til meg, siden eg ikke kunne ha noe av maten som var satt frem pga matintoleranse. En annen venninne kom bort og spurte om eg hadde lyst på bananen som hun hadde i vesken. Eg sa ja, for eg tenkte at litt mat i kroppen ville styrke den litt, selv om slitenheten ikke blir "kurert" av et enkelt måltid.
En av kveldens forbedere kom bort til meg og Gunni(hun som gav meg bananen sin) og de to ba for meg. Det gjorde godt, selv om eg huske lite av det som ble sagt. Eg fikk Guds fred og den sterke uroen la seg. Så selv om eg var like sliten hadde eg i alle fall nå fått fred.
Eg klarte å gå på do og være sosial i et kvarters tid også kjørte Gunni meg heim til døren min.

For meg er dette en traumatisk opplevelse, men eg er takknemlig og glad for at det skjedde med så mange venner rundt meg. Med mennesker som har omsorg for meg og som bryr seg.
Eg e takknemlig for freden eg fikk. Den freden som bare Gud kan gi midt i ein sterk storm.
Takk Jesus!