For the english version see below.
Du vet du har en sliten kropp når føttene dine nesten skjelver (og ønsker å gi etter) etter at du har tatt oppvasken. Du har tross alt bare stått på dem i ca 15 minutter. Hadde det vært etter en hard treningsøkt ville det vært logisk, noe et hvert menneske kunne forstå, men hva skjer når dette blir en del av dagliglivet ditt? Du har faktisk ikke vært på trening av noe slag. Du har faktisk ikke et hektisk liv en gang. Sannheten er at, ja du klarte å ta oppvasken, men deretter må du legge deg ned å slappe av i noen timer før du orker å gjøre noe mer.
Hva skjer når du får stadig mindre venner fordi du faktisk ikke orker å holde kontakten og de har hektiske liv og har ikke tid til deg lengre? Eller det viser seg at du var den eneste som gjorde en innsats for at dere skulle holde kontakten og være venner? Noen blir til og med fornærmet, tenk at du ikke tar deg tid til dem lengre! Og dermed er de sure og bryter kontakten med deg.
Og der sitter du, eller mer sannsynlig ligger du, og føler deg forlatt, alene og såret. Betydde du ikke mer for dem?
Du vet du har en sliten kropp når du heller vil ligge på sofaen og se en film for femte gangen enn å være med en god venn(inne). Samtidig vet du at det på ingen måte handler om vilje. Hadde du hatt et reelt valg, er valget enkelt. En kropp som ikke er sliten. En kropp som orker å lage mat. En kropp som orker å studere. En kropp som orker å være med venner, så ofte du har lyst til det. En kropp som orker å jobbe og ikke minst; En kropp med minimale eller uten smerter.
Du vet hvem som virkelig bryr seg, for de lar seg ikke skremme av alle dine nei. De forsetter å spørre om dere skal finne på noe. De lærer seg hva som du syns er greit og hva som bare ikke går. De prøver å forstå, selv om de ikke klarer det betyr det så utrolig mye at de prøver. De bryr seg nok til å prøve å forstå og de respekterer at du har en sliten kropp.
Jeg har en venninne som på et tidspunkt var så og si den eneste vennen min. Jeg hadde noen andre som kom på besøk eller kanskje ringte meg en sjelden gang, men hun jeg skriver om nå var virkelig der for meg.
På det tidspunktet var jeg så dårlig at jeg ikke kunne ta vare på meg selv lengre. Jeg hadde flyttet hjem igjen til mamma og pappa. Der satt jeg å stirret i veggen, på tv skjermen eller på data skjermen. Venninnen min bodde bare en 30 minutters kjøretur fra foreldrene mine. Det hendte fra tid til annen at enten hentet hun meg eller så kjørte pappa(noen ganger mamma) meg til huset hennes. Der fikk jeg en annen vegg å stirre på, en annen tv skjerm å se på. Jeg fikk være sosial med henne viss jeg ville eller bare sitte å være usosial med tv skjermen. Og var jeg der en lørdag, så dro hun meg med på bedehuset. Dvs jeg fikk alltid lov å være igjen hjemme hos henne viss jeg ville, men som regel valgte jeg å bli med. Der fikk jeg åndelig påfyll og jeg fikk fylle opp litt av den sosial tanken min. Jeg har nemlig et stort behov for å være sosial. Mitt forhold til Gud hadde skrenket inn til mine utallige rop om hjelp og alle mine hvorfor Gud, hvorfor? Det var godt å få høre noe annet om Gud enn mine egne fortvilte rop.
Vel hjemme igjen, hos mamma og pappa, lå jeg nå langflat i flere dager. Mer sliten, mer utslitt, mer utmatta, med en følelse av at nå kom jeg til å dø. Samtidig hadde jeg fått påfyll på den sosiale tanken min og jeg hadde fått høre Guds ord og følt på omsorg og generøsitet fra andre enn familien min. Det var alltid verdt det, å risikere å bli dårligere i noen dager for å få være med venninnen min i noen dager. Noen ganger var det en dag, andre ganger overnattet jeg både en, to og tre netter. Det var alltid verdt det.
Det skal ikke mye til for at min hverdag går fra ille til levelig. En oppmuntrende melding. Et smil(skjønt det er vanskelig å få når en ligge på sofaen hele dagen). Noen som tilbyr seg å lage eller komme med middag til deg. Noen som spør meg hvordan jeg har det og med et oppriktig ønske om å lytte til svaret mitt, som ofte er heller negativt.
Nå takker jeg Gud, for selv om jeg er langt fra å være frisk er jeg god nok til å bo alene, har virkelig gode venner og er på vei oppover. Det blir faktisk litt bedre hver dag, selv om jeg ikke alltid legger merke til det.
Guds trofasthet har aldri sviktet meg!
English version: Title: A tired body
You know your body is tired when your feet almmost starts shaking as you are cleaning the dishes. After all you only used your feet for about 15 minutes. If you had been cleaning the dishes after a hard work out, it would have been logical that your feet was a bit shaky and any human being would understand that. But what happens when this becomes a part of you daily life? You`ve not been training and you do not even have a busy life. The truth is that, yes you were able to clean your dishes, but after that you have to lie down and relax for several hours before you can do anything else.
What happens when you get less and less friends because you really don`t have any energi left to stay in contact with them and their busy life don`t give room for you?
Or it turns out you were the only person doing an effort to stay in contact with most of your friends? And some even get offended and angry with you because you don`t give them your time and energy(like you actually had some to give) and those friends dissapear from your life for good.
And there you are, most likely lying down on your sofa, feeling abandoned, alone and hurt, thinking: Did my friends really ever care?
You know you have a tired body when you prefer to lie on the sofa watching a movie for the fifth time than to spend time with a good friend. At the same time you know you don`t really have a choise. Because if you did, the choise would be easy.
A body that is not tired(or exhuasted). A body that have the energy to cook. A body that have the energy to study. A body that have the energy to be with friends, as aften as you want to. A body that have the energy to work and most important; A body with minimal or no pain at all.
You know who really care, because they don`t run from you because you say no all the time. They keep asking if you want to spend time with them. They learn what you can and can not do. They try to understand and even though they can`t really understand, the fact that they are trying means so much. They care enough to try to understand and they respect that you have a tired and exhuasted body.
I have a friend that at one point was just about the only friend I had. There were some that came to visit me or called me, but it was not often that it happend. But the one I am writing about now, she was really there for me.
At this point I was so sick I could not take care of myself anymore. I had moved home to my parents place where I were starring into the wall, or at the tv screen og at the computer screen. My friend was living about a 30 minutes drive from my parents place. So it happend from time to time that she came and picked me up and drove me to her place or my dad or mam did. There I had a different wall to stare at, a different tv screen to look at and I got to be social with her or I could keep watching tv if I wanted to. And if I was at her place on a saturday evening she would take me to the bedehus(I don really know the english word for this, but its kind of a church) where I would get to hear Gods words and I got to be with people. So my need to be social was met and some of my need of hearing Gods word was met. My relatinoship with God had become nothing more than my desperate cries to him and all my questions, why God why? So it was always good to hear something else than my endless cries.
Back at my parents place I now lie on the sofa for days. Even more tired and exhuasted and with the feeling that I now would die for sure. At the same time I would feel better, because I got to be social and filled some of that need and I had heard the word of God which was wonderful too. It was always worth it, every time even when it felt like I was going to die for sure.
It doesen`t take much for my day to go from really bad to a place where I think I will be able to get through today. An encouraging message. A friendly smile. Some one making me dinner. Someone going to the supermarket to buy me some food. Someone asking me how I am doing and with a sincere wish to listen to my answer, even though most of time I`m not doing good.
Today I am thanking God, for even though I am far from being well, I am well enough to live by myself. I have some good and true friends in my life. I am on my way up, getting a little bit better everyday.
Gods faithfulness has never failed me
mandag, november 26, 2012
torsdag, november 22, 2012
Noen tanker en tirsdag morgen
Dette skreiv eg tirsdag 13. november, for en uke siden:
Dagens ord fra flipp- kalenderen:
”Vi tar på oss litt mer av Guds natur hver gang vi viser kjærlighet til andre.”
I dag er jeg veldig sliten og på dager som denne blir jeg lettere irritert når jeg får høre budskapet om å gå ut, elsk din neste, gjør ditt, gjør datt i Guds rike. Det er bibelsk og det er Guds vilje at vi skal gjøre slike ting, men det er bare den ene siden. Mitt inntrykk er at denne siden blir forkynt i mye større grad enn den andre siden. Den siden der Gud elsker deg og meg, ikke for hva vi kan gjøre for Ham, men akkurat slik som vi er, her og nå. Om jeg ikke orker noe annet enn å ligge langflat på sofaen resten av livet mitt, så elsker Gud meg like mye som når jeg jobber hardt for Ham og Hans rike.
Vi er alt for mange som setter vår verdi i hva vi utretter og den underliggende tanken er noe sånn som; er jeg produktiv, så er jeg verdifull. Dette er en løgn! Min verdi er i Kristus. Din verdi er i Kristus. Vi er verdifulle fordi Han sier at vi er verdifulle. Vi er vakre fordi Han sier at vi er vakre. Vi er verdt å dø for, fordi Jesus døde for oss, et hvert menneske som noen gong lever. Han døde for oss alle sammen, fordi Han ønsker å ha en relasjon til oss. Hans lengsel etter oss er mye sterkere enn vår lengsel etter Ham noen gang vil bli. Han lengter etter et intimt, nært forhold til deg. Gud Skaperen, Gud Den Allmektige, Gud Universets Herre, elsker deg og meg. Tenk på det. Det er så stort! Det er så lett å tenke; ”Ja, jeg vet” når noen sier til deg at Gud elsker deg. Ja, du vet det med hodet ditt, men gjør egentlig hjertet ditt det? Kjenn etter, er det ikke en frykt dypt inne der som er redd for at du ikke er verdt å elske? For å kunne ta imot kjærlighet, må en plassere seg selv i en situasjon der det er mulig at en blir avvist. Men hos Gud blir vi aldri avvist. Han øse ut sin ubetinget kjærlighet, som aldri tar slutt. Han bare venter på å få øse ut sin kjærlighet over oss, venter på at vi skal spør og være åpne for å ta imot.
Når du vet at du vet, at du vet, at du vet at Gud elsker deg og at Han bare vil deg det aller beste og Hans kjærlighet får gjennomsyre hjertet ditt, ja da faller frykten til bakken. Det er ikke hold i dem lengre.
Gud har kontroll.
Gud har en god plan for livet ditt.
Gud samvirker alt til det gode for dem som elsker ham.
Vi elsker Ham fordi Han elsket oss først.
Gud elsker oss med en evig kjærlighet, den tar aldri slutt!
Gud lengter etter kvalitetstid med deg og med meg.
Be Gud vise deg Hans kjærlighet i dag.
Den kan bli vist gjennom et vennlig ord, et smil, en nydelig solnedgang, et piggsvin(jeg syns det er så moro å se de!) eller noe helt annet som du trenger eller som gir deg glede.
Gud er GOD!
Det jeg prøver å si er at vi må være koblet på Jesus, få styrke fra Ham og la Ham fylle opp kjærlighetstanken vår. Ut fra det kan vi gi Gud videre til et hvert menneske vi møter på og ender ikke opp med å bli utbrent. Gud gir til oss og vi gir til andre.
Gud velsigne deg!
Dagens ord fra flipp- kalenderen:
”Vi tar på oss litt mer av Guds natur hver gang vi viser kjærlighet til andre.”
I dag er jeg veldig sliten og på dager som denne blir jeg lettere irritert når jeg får høre budskapet om å gå ut, elsk din neste, gjør ditt, gjør datt i Guds rike. Det er bibelsk og det er Guds vilje at vi skal gjøre slike ting, men det er bare den ene siden. Mitt inntrykk er at denne siden blir forkynt i mye større grad enn den andre siden. Den siden der Gud elsker deg og meg, ikke for hva vi kan gjøre for Ham, men akkurat slik som vi er, her og nå. Om jeg ikke orker noe annet enn å ligge langflat på sofaen resten av livet mitt, så elsker Gud meg like mye som når jeg jobber hardt for Ham og Hans rike.
Vi er alt for mange som setter vår verdi i hva vi utretter og den underliggende tanken er noe sånn som; er jeg produktiv, så er jeg verdifull. Dette er en løgn! Min verdi er i Kristus. Din verdi er i Kristus. Vi er verdifulle fordi Han sier at vi er verdifulle. Vi er vakre fordi Han sier at vi er vakre. Vi er verdt å dø for, fordi Jesus døde for oss, et hvert menneske som noen gong lever. Han døde for oss alle sammen, fordi Han ønsker å ha en relasjon til oss. Hans lengsel etter oss er mye sterkere enn vår lengsel etter Ham noen gang vil bli. Han lengter etter et intimt, nært forhold til deg. Gud Skaperen, Gud Den Allmektige, Gud Universets Herre, elsker deg og meg. Tenk på det. Det er så stort! Det er så lett å tenke; ”Ja, jeg vet” når noen sier til deg at Gud elsker deg. Ja, du vet det med hodet ditt, men gjør egentlig hjertet ditt det? Kjenn etter, er det ikke en frykt dypt inne der som er redd for at du ikke er verdt å elske? For å kunne ta imot kjærlighet, må en plassere seg selv i en situasjon der det er mulig at en blir avvist. Men hos Gud blir vi aldri avvist. Han øse ut sin ubetinget kjærlighet, som aldri tar slutt. Han bare venter på å få øse ut sin kjærlighet over oss, venter på at vi skal spør og være åpne for å ta imot.
Når du vet at du vet, at du vet, at du vet at Gud elsker deg og at Han bare vil deg det aller beste og Hans kjærlighet får gjennomsyre hjertet ditt, ja da faller frykten til bakken. Det er ikke hold i dem lengre.
Gud har kontroll.
Gud har en god plan for livet ditt.
Gud samvirker alt til det gode for dem som elsker ham.
Vi elsker Ham fordi Han elsket oss først.
Gud elsker oss med en evig kjærlighet, den tar aldri slutt!
Gud lengter etter kvalitetstid med deg og med meg.
Be Gud vise deg Hans kjærlighet i dag.
Den kan bli vist gjennom et vennlig ord, et smil, en nydelig solnedgang, et piggsvin(jeg syns det er så moro å se de!) eller noe helt annet som du trenger eller som gir deg glede.
Gud er GOD!
Det jeg prøver å si er at vi må være koblet på Jesus, få styrke fra Ham og la Ham fylle opp kjærlighetstanken vår. Ut fra det kan vi gi Gud videre til et hvert menneske vi møter på og ender ikke opp med å bli utbrent. Gud gir til oss og vi gir til andre.
Gud velsigne deg!
onsdag, oktober 31, 2012
Noen tanka
Eg lese ein bok serie skrevet av Karen Kingsbury og Gary Smalley, som i og for seg er veldig bra, men d e noen ting som irritere meg litt vel mye t tider. For det første er det at det skjer utrolig mye tragisk med menneskene i den serien, men det som irritere meg mest og det kanskje fordi eg gjør det selv også. Nemlig det at bare fordi en møte litt motgang, eller i noen tilfeller stor motgang, så tenker en automatisk at Gud staffer deg, eller du er katastrofetenker og dermed ser du for deg "worst case scenario". Du veit i det øyeblikket du la de tankene få spillerom gir du også spillerom for djevelen til å kome inn og stjele, drepe og ødelegge(Joh 10,10). Men viss du derimot velger å ha tro på Gud midt i motgangen, så gir du Gud spillerom til å gjøre det som kun Gud kan gjøre, nemlig det umulige. Det har ingenting å si om situasjonen din er umulig, Gud er nemlig ekspert på umulige situasjoner. Folk som har valgt å tro på Gud i umulige situasjoner har kommet ut av dem og fått det bedre etterpå enn de hadde før fordi de valgte å stole på Gud midt oppi all elendigheten. De valgte å lovprise Gud når alt så mørkt ut. Gud er nemlig den sammen enten vi har solskinn og sommer i livet vårt eller om ve er midt i ein orkan i livet vårt. Han kan og han vil, det er bare å spørre om hjelp.
Viss du tenker at du ikke klarer å stole på Gud, så spør Ham om å gi deg styrken som du trenger for å velge tro framfor tvil :)
Også hadde eg egentlig tenkt å skriva meir, men d gadd eg kje likavel. Så då får dåkke ta t takke me detta ;)
Gud e god og eg e delvis utslått ette at me skrudde klokka ein time tbage(rutine e veldig viktig når ein he ME og eg he plutselig måtta legga meg ein heil time seinare enn vanlig...)
Viss du tenker at du ikke klarer å stole på Gud, så spør Ham om å gi deg styrken som du trenger for å velge tro framfor tvil :)
Også hadde eg egentlig tenkt å skriva meir, men d gadd eg kje likavel. Så då får dåkke ta t takke me detta ;)
Gud e god og eg e delvis utslått ette at me skrudde klokka ein time tbage(rutine e veldig viktig når ein he ME og eg he plutselig måtta legga meg ein heil time seinare enn vanlig...)
onsdag, oktober 03, 2012
Dagens mål...
... er å rydde siste rest av stova, tørke støv og støvsuge. D trengs virkelig! E d då ikkje typisk at eg idag når detta e målet mitt heller he lyst å sitta her og skrive på bloggen min, som eg vanligvis ikkje orke skriva på...
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).
Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:
Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D
Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi
Oppdatering 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =D
Ja, sånn e d me så mangt i dette livet. Men eg sga klare d, for eg he venta lenge. Eg he planlagt dette lenge og endelig he eg nok overskudd og min egen støvsuger(viktig me egen!).
Så et par bilder eg fant i mine bilde "arkiver" på dataen min:
Det første er rett og slett meg midt i ei latterkrampe i bryllupet til mine kjære venner Laila og Jonathan =D
Dette andre er et bilde eg skannet inn på datan for en stund siden. Du ser meg sammen med min lillebror Ole Martin og min storebror Jan Tore. E me ikkje flotte i arva kle? Lillebror min he uten tvil arva min dress og eg he arva storebror min sin dress og eg tipp Jan Tore he arva sin av Jarle, min eldste bror. hihi
Oppdatering 3 timer etter eg skreiv dette e eg heilt ferdig å tørke støv i krinker og kroker, støvsuge soveroms golvet og vakse det same golvet. Eg he rydda siste rest(d meste av ryddinga skjedde ein ann dag) og støvsugde golvet i stova + moppet det. Eg støvsugde golvteppet og sofaen. Eg flytta rundt på møbler for å nå inn t krinker og kroker. Ja, nå e eg absolutt stolt av meg sjøl og ser for meg at resten av dagen bli brukt på sofaen med veldig god samvittighet =D
tirsdag, oktober 02, 2012
Ord og tanker...
Ja, eg tru eg trygt kan sei at eg nå e inne i ein av dei dårligaste periodene eg he hatt. Samtidig er det veldig forskjellig fra då eg først fekk diagnosen første gangen. Ja, for eg he fått diagnosen ME to gonger. Først i mars 2009, for så å få den avskrevet av ein person eg prata me i ca 1 time. Og fordi eg de siste månedene ikke egentlig var enig og etter mye klaging t legen min foreslo han ein ny utredelse. Med skrekk sa eg ja til det, fordi eg visste kor mye d kosta meg sist eg ble utredet. Heldigvis for meg, så leste legen min gjennom journalen min og fant ut at på grunn lag av testene eg har tatt tidligere + at me prøvde ett par nye, har eg nå fått diagnosen på nytt.
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.
Så denne gongen e d annerledes. Kanskje er det fordi eg e eldre og he lært mer i livets skole. Kanskje er det fordi eg nå leve for meg selv i kjelleren hos en eldre dame fra menigheten min. Kanskje fordi eg bu i ein by og kan ta bussen når eg ønske vera sosial i stedet for å måtte være avhengig av at mamma eller pappa kjøre meg ett sted.
Det er ikke alle dager at det å sitte på med bussen er noe eg faktisk orke. Det er utrolig slitsomt, stressende og eg endte ofte opp med hodepine og alltid havne kroppen min i helspenn. Anstrenge meg bare for å sitte på bussen.
Sist uke va eg så heldig at eg fekk låne mamma og pappa sin bil. De var en tur til Ukraina og i stedet for at bilen deres skulle bli stående på en parkeringsplass på flyplassen, så fekk eg låne den. Ei heil veka! D va ei veka i himmelen. Eg orket mer den veka enn eg he gjort på lenge. D va enkelt å være med på cellegruppa(bibelgruppe) mi, for det var bare å kjøre. Slapp å ta bussen som tar dobbelt så lang tid og kreve dobbelt så mye energi. Samtidig kan d vera en smule farlig med bil for meg. Eg kan plutselig bli så dårlig at eg faktisk ikke orker å kjøre. D e ikke alltid enkelt å måtte ta vurderinger og kjenne ette om eg egentlig e sterk nok og klare eg dette?
Mange gonger ende eg opp med å ikke gjøre noe fordi eg brukte opp energien på å vurdere om eg hadde energi til å gjøre det.
Jeg lærer stadig om hvordan det er å leve med ME. Å være så god at jeg ikke er sengeliggende, men likevel for dårlig til å kunne studere ett tilrettelagt studie eller å jobbe. Det gjør meg nesten alltid godt å komme ut, men det er ikke alltid jeg kommer meg ut. Det koster så utrolig mye mer enn mine nærmeste kan forstå. Og midt oppi all forvirringen så er det en ting eg forstår, ingen av mine nærmeste forstår hvordan jeg har det eller hvor mye den enkleste aktivitet koster meg.
Dette var litt av mine ord og tanker i kveld.
Gud er alltid med meg og uten han hadde eg ikkje overlevd så lenge som eg har.
tirsdag, september 04, 2012
Vennskap
Eg lese fremdeles den same boka som i forrige innlegg(eg lese litt og litt når eg føle for d). D sista kapittle eg leste handla om at eg sga vera "The friend chick".
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Her e eg på same båten i sommar
Her e me i bilen hennar
Her he du meg og to av mine herlige små venner =)
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
Det har fått meg til å tenke litt på k type venn eg er for mine venner. Det sga jo nevnas at å ha ME og samtidig vera ein god venn ikkje alltid er lika enkelt. Men når d e sagt, så e d sjeldent det er beleilig å vera ein god venn. Det å vera der for vennene dine er noe du må velge å gjøre. Det kan hende at når din venninne virkelig trenger deg, har du sjelv akkurat vært igjennom en lang og stressende uke og det eneste du ønsker å gjøre er å slenge deg langflat på sofaen og se litt av ditt favoritt program på tv. Så er spørsmålet om du sga vær en god venn og lytte, bare være der for vennen din.
Det er over 4 år siden eg måtte flytte heim t foreldrene mine fordi eg va så sliten. Det er over 3 år siden eg fekk diagnosen ME(CFS) og det er få mennesker som he vært der for meg heile veien.
Noen venner he eg fått underveis og dei he satt spor i hjerte mitt som aldri vil forsvinne. Eg he ei venninna som e utrolig vakker, intelligent og kreativ. Me kjem så godt overens. Me like begge to å lage mat og me e kreative på hver vår måte, men eg må bare sei at kreativitet e smittsomt. Eg blei kjent me ho fordi me budde i det sama kollektivet, som også er en bibelskole. Nemlig Fjelltun bibelskole. Eg skrive om Janne Pedersen, som er som ei søster for meg. Ho er eg trygg på. Eg veit kor eg har ho. Ho he vist meg verdien av å stå opp for deg sjøl og ikkje la andre mennesker bruke deg som ei dørmatte. Ho e utvilsomt ein gledesspreder. Eg e utrolig gla i ho.
Ei venninne som har vært der for meg siden eg måtte flytte heim t mamma og pappa på sørlandet er Tina H. Hennas heim e alltid åpent. Eg kan koma på besøk og låsa meg inn og bare ver der. Ho kjem heim t slutt. Det hendte ofte at eg besøkte ho i noen daga då eg va på mitt verste bare for å ha ein ann vegg å stirra inn i. D gjorde så godt. Ho tok meg ofte me på bedehuset og dermed fekk eg meg litt åndelig påfyll, som gjorde meg så godt. Ho får meg t å le som ingen andre og ho le sammen me meg :)
Eg huske høsten 2009. Eg flytta t Stavanger og budde dei to første årene her på fjelltun bibelskole. På internat-delen av bibelskolen. Eg hadde eget rom og bad også delte eg kjøkkenet mitt med 3-4 andre. Faktisk 2 andre første året og 4 andre mitt andre år. Den første høsten fortalte eg Gud om og om igjen at han måtte gi meg venner. At eg ikkje hadde ork å invistere og bruke tid på folk. Så eg ba han om at han måtte gi meg noen få gode venner som eg kunne stole på. Det første året var ganske hardt, spesielt det første halv- året. Men gradvis blei eg bedre og bedre kjent me noen av dei som budde på internatet mitt. Etterhvert brukte eg mye tid på ett av de andre kjøkkenene. Mye av mine gode stunder fra tida på Fjelltun var rundt ett måltid eller i alle fall på kjøkkenet mitt eller det andre kjøkkenet. Flotte mennesker!
Nå e eg ikkje så mye med dei menneskene, sjøl om noen av dei fremdeles he ein heilt spesiell plass i hjerte mitt :)
Nå he eg noen andre som e mine nærmeste, som e i min innerste sirkel av venner. Eg kan ringe dei k tid d måtte være. Eg kan koma og bare henge hos dei, om d skulle bli for slitsomt å vera heilt aleina ein dag.
Eg he noen som eg bare kan vera med i 5 min eller mindre og min dag kan gå fra å vera forferdelig t god :) D kalle eg gode venner.
Eg veit med sikkerhet at eg hadde ikkje overlevd dei 3 årene eg har levd her i Stavanger uten mine gode venner.
Eg kan ikkje nevna alle med navn her(eg e litt redd eg sgo gløyma noen for hukommelsen min e kje som eg sgo ønska den va, hihi).
MEN eg veit at mine nærmeste veit dei e mine nærmeste, for det e dei eg ringe når eg he ein skikkelig dårlig dag. Eller eg ringe fordi eg trenge å prata me noen for å ikkje bli gal. Eller dei eg ringe fordi eg bare he lyst å prate litt. Dei eg ringe for å finne på noe.
Dei e Guds gave til meg og pga dei så veit eg at t tross for all smerten eg går igjennom så ser Gud meg ennå! =)
Også holdt eg på å gløyma d viktigste, min kjære familie! Eg e så velsigna at ikkje bare he eg foreldre som tross motgang fremdeles e gift, men eg he åo 3 brødre og 1 søster! =) Søstra mi som e eldst i søskenflokken e gift og he ei datter på 1 år. Eldste bror min e gift og he to fantastiske døtre på 4 og snart 2 år. Den andre storebroren min e samboer og he ein snart 4 år gamal sønn og ein baby på vei. Lillebror min prate eg stadig me og vise meg forståelse der eg utrolig nok ikkje møte forståelse hos andre. Må vera ekko familie greiar altså ;)
Eg e med andre ord nært knytta t familien min og e utrolig heldig som he dei! =)
Her he du Tina på båten t Sverige i sommar
Og her er ein stolt nevø som vise fram litt a godteriet han fekk a tante ;) Og i bakgrunnen ser du hans pappa og mamma og hans galne onkel, som han då selvsagt e veldig gla i :)
Ha ein velsigna veka vidare! =)
torsdag, juli 19, 2012
A sneak peak into the book I am reading =)
I am reading this book called "GOD CHICKS. Living life as a 21st century woman."
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
Written by Holly Wagner.
I just want to quote her here. It is both so ture and its told in a funny way :)
From page 12:
"Too many of us are looking for and wanting the talents and purposes of others. We spend valuable time wishing we were like someone else, and all the time we have our own treasures inside us... just waiting to be discovered. Edwin Elliot said it like this: By being yourself, you put something wonderful in the world that was not there before!
We are all supposed to do great things on the earth. And each of us is given different gifts, different tools, with which to do those great things. No one has time to waste being jealous of another. What is with that anyway?? I have been given unique gifts and talnets to help me fulfill the purpose I have on the planet. So have you. Your gifts and talents won`t help me fulfill my purpose... so it's ridiculous for me to want them. Sometimes we girls can be so nasty to each other! (Don't shake your head as if you don't know what I'm talking about!!) We look at someone with a talent and get jealous and mean rather than encouraging her as she runs her race, fulfilling her purpose.
Here's a way to look at it. We are all in the race headed for the finish line. And each is in her own lane. I believe my prize (which is God telling me, "Well done, Holly!") is at the end of my lane. If I were so busy wanting your talents and being jealous of them, then I would actually be trying to run my race from your lane, whiche would disqualify me. If I got to the finish line in your lane, I could just picture God saying, "Holly, what the heck are you doing here? Your prize isn't here... it's in your lane!" I certainly don't want that to happen. I am not supposed to be jealous of what you have been given. I should be encouraging you with your talents to finish your race.
How about all of us becomming cheerleaders for each other?? Pull out those pom-poms and cheer your friends on. There are some amazing women with amazing talents, and I consider it an honor to be on the planet at the same time they are. Together we will do awesome things for our God, but only if we encourage each other to fulfill our unique purposes rahter than tear each other down by being jealous."
I just thought this was said in such a good way I had to share it and yes I am reading this book in english. I hope this encouraged you as much as it encouraged me!
Have a blessed day.
tirsdag, juli 10, 2012
Cecilie and Espen get married! =)
I attended a beautiful wedding on june 30th. My friends Cecilie and Espen got married and are now very happy :)
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.
In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)
I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.
The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.
Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.
Here are some more pictures:
They arrived at Hald, Mandal where the reception was.
For me the day started very early. I woke up before 6 am and were not able to fall asleep again, so I ate some breakfast and relaxed for some hours. Than I used some hours to get ready for the wedding here is one picture of me before I left to go to chuch.
In the car I put on a sweatshirt with a zipper and my sneakers ;) What a sight I was, hehe :)
I think the most challanging part of that day was between the church service and the dinner. But I got to talk to some of Espen's family and that was fun. I talked to his grandparents and if I remember correctly they live at a place called Konsmo and thats not that far from my best friends place. That was fun and they were real nice people.
The dinner started and it was fun. Cecilie's dad had a speach and I realized that he is good with words and I am so amazed with the things he said. Two things that I still remember is the advise he gave to Cecilie and Espen. To Cecilie he said that Espen can not read her mind not now, not ever. To Espen he said that she might use alot of words but listen to the emotions behind all the words.
Besides I am so proud of myself because I was there almost untill midnight than I had to drive all the way home to my parents place and that took me 1 hour and 35 min. I am very proud of myslef because I diden`t leave earlier. I am also so grateful to God that he gave me the strength to go to the wedding.
Here are some more pictures:
mandag, juni 25, 2012
En oppdatering...
Eg var på sørlandet, heima i barndomshjemmet mitt fra 11. juni til 17.
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.
Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)
Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.
Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.
Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)
Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)
Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)
Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)
Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.
Guds fred!
Der var også min søster med mann og sin 10 måneder gamle datter. Sammen med meg kom også min svigerinne og hennes to døtre(en på 1,5 år og en på snart 4).
I tillegg var da selvsagt mamma og pappa også hjemme.
Det var mye liv og røre i huset den veka. Herligt og til tider veldig slitsomt.
Hun på 1,5 år var syk og dermed veldig mammadalt og grinete. Stakkar eg syns veldig synd på ho, men etter noen dager syns eg like synd på meg selv og de andre voksne heima. På torsdag blei ho og mammaen hennas med ned t sentrum av Kvinesdal for å gå t legen og eg ble igjen heima og passa på Linnea(snart 4). D va gøy, men då alle kom tbage frå butikken og legen i sentrum så va eg heilt utkjørt(og det var også gjengen som hadde vært nedover).
Mamma, søstra mi og den 10 måneder gamle niesen min var nedover for å handle. Det ene barnet spydde på vei ned og den andre på vei heim igjen....(Eg e så glad eg ikke måtte sitte i en utspydd bil!!)
Onsdag kvelden stakk eg avsted til bestevenninna mi. Fytti det var deilig å ha en barnefri kveld. D va stille og rolig og kroppen min skreik av smerte fordi eg hadde anstrengt meg alt for mye allerede. Det beste va at venninna mi fekk meg t å le godt og lenge. Så godt he eg kje ledd på veldig lenge :)
Fredag ettermiddag tok eg igjen bilen t mamma og kjørte t Tina og denne gangen overnatta eg :)
Sov godt og lenge.
Me hadde ein slappe morgen(bortsett frå den tida eg brukte på å lage amerikanske pannekaker t frokost).
Me tok ein "kjapp" tur t Kvinesdal sentrum fordi ho skulle hente brillene sine.
Etterpå kjørte eg t kirka på Fjotland og såg Anne Mette bli gift. Det var med blanda følelser eg kjørte bortover mot kirka.
Kroppen min skreik høgt om kor sliten eg var og eg reiste alene. Eg hadde ingen trygghets person eg kunne lene meg på viss d skulle gå veldig gale, eller eg trengte å lene meg på noen fordi kroppen min var for sliten t å gjøre d på egenhånd.
På parkeringsplassen utenfor kirka traff eg på to venner fra barndommen, som eg like veldig godt(eg like selvsagt ikke alle fra barndommen) og eg kjente meg trygg på at me dei kunne eg klare meg gjennom vielsen uten noen særlige problemer.
Så kom eg inn i krika og traff foreldrene t Anne Mette. D va så koselig for dei e sånne herlige mennesker og eg hadde jo ikkje sett dei på flere år! Veldig gøy :)
Eg sitte ved siden av mine to gode venner fra parkeringsplassen også ser eg at flere folk fra mi tid på videregående kommer inn i krika og setter seg ned. Inni meg går det en storm av følelser og eg e plutselig tilbake på Tryggheim og der vil eg på ingen måte være.
Også ser eg naboen min fra barndommen, me lekte masse sammen og ho e nå frisør. Ho var Anne Mette sin frisør den dagen. Og ho var min frisør den perioden eg var så dårlig at eg budde heima hos foreldrene mine i 2008-2009.
Så eg tok beina fatt og gikk bort til ho og prata litt. D va koselig. Så kom Irmelinn bort og prata me åkke. Ho gjekk åo i klassen åkkas på barne - og ungdomsskula :)
Vielsen var fantastisk. Deiras kjærlighet til kvarandre var så tydelig. Og det er en dybde til den som en skjelden ser hos mennesker som gifter seg. Eg ser det ofte hos eldre ektepar som he våre gift lenge og som he klart å bevare den forelskelsen som de hadde da de ble gift. Slikt krever "hardt arbeid". Eg kan ikkje forklare det på noen ann måte, men samtidig er beskrivelsen min ikkje heilt rett.
Uansett er det den typen kjærlighet som har bestemt seg for at uansett k me møte sga me kome gjennom det sammen!
Det er en av dei vakraste vielsene eg he våre i! Først overrasket Melker Anne Mette med å synge en sang til henne(ho visste ikkje om d på forhånd). Litt etter overrasket Anne Mette Melker med å synge en sang til ham og selvsagt visste ikkje han om d :)
Si Anne Mette er norsk og Melker er svnsk hadde de vielsen på norsk og svensk, ca halvt om halvt.
D va veldig bra og eg e så utrolig glad på Anne Mette sine vegner! =)
Denne veka heima(11.06-17.06) gjorde meg så godt at veka etter var eg mye lettere til sinns og eg klarte å gjøre flere ting enn vanlig.
Det har nå langt seg igjen og eg kjenne at depresjonens harde hånd trekke meg inn igjen, men sånn er det. Noen dager er gode og noen er dårlige, og noen er midt i mellom eller litt av hvert ;)
Mens eg satt under vielsen til Anne Mette og Melker kom eg på at d ikkje hadde falt meg inn ett sekund å kjøpe noen gave til dei. Så då bestemte eg meg for å lage en gave og den holder eg på med nå. Det er mitt prosjekt og eg nyte å holda på med den. Og passe på at det ikkje sga vera noe stress, for d ødelegge morroa med å gi bort en hjemmelaget gave.
Guds fred!
fredag, juni 08, 2012
Shopping...
Wow, for ein dag. Eg våkna litt for tidlig, men etter en urolig natt ville eg heller stå opp og slappe av på sofaen enn å ligge å snu meg i senga(d fører alltid til irritasjon og irritasjon tar unødvendig mye energi). Så eg stod opp, spiste frokost og satte meg på sofaen med laptopen på fange. Eg såg siste del av en film eg begynte på i går. En morsom og søt animasjonsfilm. Og ellers bare slappe eg av framfor dataen. Eg la meg i senga igjen i ca 20 min før eg skulle gå, tenkte viss eg klarte å duppe av ville eg nok ha litt meir energi. Satte alarmen på 30 min, så mye tid kunne eg gi meg sjøl å slappe av. Eg sovna ikkje, men fekk ein grei avslapning før eg skulle ut på shopping.
Tok bussen t sentrum og Maria(venninna mi) kom på samme buss litt før sentrum. Me gjekk t H&M for å sjå om dei hadde noen fine kjoler(etter tips fra noen venner) og det hadde dei. Den eg likte aller best hadde ikke min størrelse. Så me prøvde videre, va innom Lindex(hadde ingen litt greie kjoler en gang), Kappahl(der prøvde eg ingen). På Cubus fikk Maria hodepine av alle de sterke fargene og ingen fine kjoler. Dermed gikk turen videre til Villa og der såg eg og prøvde noen fine kjoler, men igjen ikke rett størrelse. Det må nevnes at eg prøvde også en kjole Maria fant mens eg var inne i prøverommet. Hun tenkte at det kanskje var en slik kjole som en er litt skeptisk til når den henger på kleshengeren, men som er fin på. Det var så langt fra sannheten som en kan komme. Den var og forblir gyselig(stygg), ikke fin. Tror ei dame som er tynn som en strek kanskje kan kle den, ellers IKKE BRA.
Så var det tid for å finne toalettet. Etter den turen innom sølvberget gikk me bort til noen butikker eg ikke husker navnet på. Den ene er den som har samme inngangsdør som Kremmerhuset, vis-a-vis Gina tricot(for dei som er kjent i Stavanger sentrum). Der inne fant eg den beste kjolen, men problemet var bare at den stoppet rett under rumpen min og det er bare ikke bra når en skal i ett bryllup(personlig syns eg aldri det er bra å gå med en så kort kjole).
Me var nå slitne og trøtte og lei. Eg hadde jo lyst på den kjolen eg prøvde i den første butikken, men som ikke hadde min størrelse. Dvs de hadde den i min størrelse, men det var den hvite utgaven. En kan ikke gå i hvit kjole i et bryllup, dessuten var den blå/grønn kjolen mye finere. Me endte opp me å gå tilbake til H&M og spurte betjeningen om de kunne ringe til H&M på Kilden og spør dem der om de hadde i riktig størrelse. Det hadde de, så vi busset ut til Hillevåg og prøvde kjolen i to størrelser og fant den som passet best. Deretter var det tid for å finne en blazer eller lignende. Me fant det og eg ser ganske voksen ut i antrekket. Gleder meg til å gå i det antrekket i bryllup 30. juni.
Nå e middagen ferdig, så då e på høy tid å slenga på ein film og nyte at eg ikkje trenger gjøre noen ting før mandag, viss eg ikkje orke. Herlig.
Gud velsigne deg!
Tok bussen t sentrum og Maria(venninna mi) kom på samme buss litt før sentrum. Me gjekk t H&M for å sjå om dei hadde noen fine kjoler(etter tips fra noen venner) og det hadde dei. Den eg likte aller best hadde ikke min størrelse. Så me prøvde videre, va innom Lindex(hadde ingen litt greie kjoler en gang), Kappahl(der prøvde eg ingen). På Cubus fikk Maria hodepine av alle de sterke fargene og ingen fine kjoler. Dermed gikk turen videre til Villa og der såg eg og prøvde noen fine kjoler, men igjen ikke rett størrelse. Det må nevnes at eg prøvde også en kjole Maria fant mens eg var inne i prøverommet. Hun tenkte at det kanskje var en slik kjole som en er litt skeptisk til når den henger på kleshengeren, men som er fin på. Det var så langt fra sannheten som en kan komme. Den var og forblir gyselig(stygg), ikke fin. Tror ei dame som er tynn som en strek kanskje kan kle den, ellers IKKE BRA.
Så var det tid for å finne toalettet. Etter den turen innom sølvberget gikk me bort til noen butikker eg ikke husker navnet på. Den ene er den som har samme inngangsdør som Kremmerhuset, vis-a-vis Gina tricot(for dei som er kjent i Stavanger sentrum). Der inne fant eg den beste kjolen, men problemet var bare at den stoppet rett under rumpen min og det er bare ikke bra når en skal i ett bryllup(personlig syns eg aldri det er bra å gå med en så kort kjole).
Me var nå slitne og trøtte og lei. Eg hadde jo lyst på den kjolen eg prøvde i den første butikken, men som ikke hadde min størrelse. Dvs de hadde den i min størrelse, men det var den hvite utgaven. En kan ikke gå i hvit kjole i et bryllup, dessuten var den blå/grønn kjolen mye finere. Me endte opp me å gå tilbake til H&M og spurte betjeningen om de kunne ringe til H&M på Kilden og spør dem der om de hadde i riktig størrelse. Det hadde de, så vi busset ut til Hillevåg og prøvde kjolen i to størrelser og fant den som passet best. Deretter var det tid for å finne en blazer eller lignende. Me fant det og eg ser ganske voksen ut i antrekket. Gleder meg til å gå i det antrekket i bryllup 30. juni.
Nå e middagen ferdig, så då e på høy tid å slenga på ein film og nyte at eg ikkje trenger gjøre noen ting før mandag, viss eg ikkje orke. Herlig.
Gud velsigne deg!
søndag, juni 03, 2012
En heller traumatisk opplevelse
I kveld var eg på kveldsmøte i misjonskirka. Eg kjente på at hadde det vært en hvilken som helst annen dag ville eg ikke ha gått ut, men det var da tross alt semesteravslutning. Siste kvelden med gjengen fra misjonskirka. Så eg gikk likevel og kjente meg ikke så alt for gale i det eg gikk ut døren for å nå bussen.
Da møtet begynte og lovsangen var igang hadde eg så inderlig lyst å danse og dermed gjorde jeg det. Eg klarte å danse til to sanger før eg kjente at det egentlig hadde blitt litt for mye. Eg kjente meg litt skjelven i kroppen og satt meg rolig ned i stolen min. Etter talen var det tid for nattverd og eg elske nattverd. Heile greia med å på nytt legga ned sitt liv for Herren, be om tilgivelse for gale ting en har gjort, legge av seg skammen og fortida og begynne på nytt. Det er heilt fantastisk. Det ble fort kø og eg kjente på benene mine at eg ikke kom til å orke å stå i en lang kø, så eg satt rolig på stolen min mens eg lyttet til sangen og ventet på at køen skulle bli kortere. Eg kjente tårene presse på og kjente slitenheten og motløsheten senke seg over meg. Eg var heilt utslitt og tenke om igjen og om igjen; Eg skulle ikke ha danset, hvorfor danset eg??????
Eg såg ei god venninne og gikk bort t ho i køen og klemte ho og støttet meg på ho frem til eg fikk tatt imot nattverden og legge av meg min skam hos Jesus.
Tilbake i stolen min begynte eg å strigråte igjen. Venninnen min som satt ved siden av meg satte seg ned og rakte hendene sine rundt meg. Det gjorde godt.
Også skulle de plutselig ha brannøvelse!! Panikken begynte å stige inni meg. Eg som så vidt orket å gå fram til nattverd orket i alle fall ikke å gå ned trappene og ut på parkeringsplassen. Det var galskap! Eg sa til ho ved siden av meg at eg ikke orket og det var greit for henne.
Problemet som dukket opp da hun hadde gått ut var at eg satt jo rett ved branndøren som alle skulle ut, så da det begynte å bli tomt med folk og eg satt der begynte han som hadde ansvar å "mase" om at alle måtte ut. Og på nytt kom tårene og hulkene og hikstene. Eg var helt ifra meg. Eg prøvde å si at eg var alt for sliten til å gå ut, at benene mine ikke ville holde meg oppe så langt. Til slutt måtte eg si at eg har ME og var veldig dårlig og da sluttet mannen å mase og gikk ut til de andre. Da han hadde lukket døren igjen bak seg var eg nærme ved å hyperventilere. Eg la meg langflat på magen over flere stoler og fokuserte på å puste og lå slik helt til eg hørte at de første menneskene kom tilbake fra brannøvelsen ute. Da satte eg meg opp i stolen min igjen og satt der og gråt og pustet overflødig.
Etterhvert kom først en venn og spurte om hun kunne gjøre noe. Hun hentet saft til meg, siden eg ikke kunne ha noe av maten som var satt frem pga matintoleranse. En annen venninne kom bort og spurte om eg hadde lyst på bananen som hun hadde i vesken. Eg sa ja, for eg tenkte at litt mat i kroppen ville styrke den litt, selv om slitenheten ikke blir "kurert" av et enkelt måltid.
En av kveldens forbedere kom bort til meg og Gunni(hun som gav meg bananen sin) og de to ba for meg. Det gjorde godt, selv om eg huske lite av det som ble sagt. Eg fikk Guds fred og den sterke uroen la seg. Så selv om eg var like sliten hadde eg i alle fall nå fått fred.
Eg klarte å gå på do og være sosial i et kvarters tid også kjørte Gunni meg heim til døren min.
For meg er dette en traumatisk opplevelse, men eg er takknemlig og glad for at det skjedde med så mange venner rundt meg. Med mennesker som har omsorg for meg og som bryr seg.
Eg e takknemlig for freden eg fikk. Den freden som bare Gud kan gi midt i ein sterk storm.
Takk Jesus!
Da møtet begynte og lovsangen var igang hadde eg så inderlig lyst å danse og dermed gjorde jeg det. Eg klarte å danse til to sanger før eg kjente at det egentlig hadde blitt litt for mye. Eg kjente meg litt skjelven i kroppen og satt meg rolig ned i stolen min. Etter talen var det tid for nattverd og eg elske nattverd. Heile greia med å på nytt legga ned sitt liv for Herren, be om tilgivelse for gale ting en har gjort, legge av seg skammen og fortida og begynne på nytt. Det er heilt fantastisk. Det ble fort kø og eg kjente på benene mine at eg ikke kom til å orke å stå i en lang kø, så eg satt rolig på stolen min mens eg lyttet til sangen og ventet på at køen skulle bli kortere. Eg kjente tårene presse på og kjente slitenheten og motløsheten senke seg over meg. Eg var heilt utslitt og tenke om igjen og om igjen; Eg skulle ikke ha danset, hvorfor danset eg??????
Eg såg ei god venninne og gikk bort t ho i køen og klemte ho og støttet meg på ho frem til eg fikk tatt imot nattverden og legge av meg min skam hos Jesus.
Tilbake i stolen min begynte eg å strigråte igjen. Venninnen min som satt ved siden av meg satte seg ned og rakte hendene sine rundt meg. Det gjorde godt.
Også skulle de plutselig ha brannøvelse!! Panikken begynte å stige inni meg. Eg som så vidt orket å gå fram til nattverd orket i alle fall ikke å gå ned trappene og ut på parkeringsplassen. Det var galskap! Eg sa til ho ved siden av meg at eg ikke orket og det var greit for henne.
Problemet som dukket opp da hun hadde gått ut var at eg satt jo rett ved branndøren som alle skulle ut, så da det begynte å bli tomt med folk og eg satt der begynte han som hadde ansvar å "mase" om at alle måtte ut. Og på nytt kom tårene og hulkene og hikstene. Eg var helt ifra meg. Eg prøvde å si at eg var alt for sliten til å gå ut, at benene mine ikke ville holde meg oppe så langt. Til slutt måtte eg si at eg har ME og var veldig dårlig og da sluttet mannen å mase og gikk ut til de andre. Da han hadde lukket døren igjen bak seg var eg nærme ved å hyperventilere. Eg la meg langflat på magen over flere stoler og fokuserte på å puste og lå slik helt til eg hørte at de første menneskene kom tilbake fra brannøvelsen ute. Da satte eg meg opp i stolen min igjen og satt der og gråt og pustet overflødig.
Etterhvert kom først en venn og spurte om hun kunne gjøre noe. Hun hentet saft til meg, siden eg ikke kunne ha noe av maten som var satt frem pga matintoleranse. En annen venninne kom bort og spurte om eg hadde lyst på bananen som hun hadde i vesken. Eg sa ja, for eg tenkte at litt mat i kroppen ville styrke den litt, selv om slitenheten ikke blir "kurert" av et enkelt måltid.
En av kveldens forbedere kom bort til meg og Gunni(hun som gav meg bananen sin) og de to ba for meg. Det gjorde godt, selv om eg huske lite av det som ble sagt. Eg fikk Guds fred og den sterke uroen la seg. Så selv om eg var like sliten hadde eg i alle fall nå fått fred.
Eg klarte å gå på do og være sosial i et kvarters tid også kjørte Gunni meg heim til døren min.
For meg er dette en traumatisk opplevelse, men eg er takknemlig og glad for at det skjedde med så mange venner rundt meg. Med mennesker som har omsorg for meg og som bryr seg.
Eg e takknemlig for freden eg fikk. Den freden som bare Gud kan gi midt i ein sterk storm.
Takk Jesus!
mandag, mai 28, 2012
Its ok to go through hard times
Wow, its really hard to be a person in trouble. I mean with problems that you can`t see on the outside. Especially in todays society when you`re supposed to look like a very successful person. Even in church or maybe is it even worse there. You`re not ment to show that you have a problem and if you admit that you`re not fine(that`s what you`re supposed to answer when someone ask you how you are doing. Fine.) But I am far from fine and I am just not going to pretend that I am. But when I admit that I am just not fine. I often meet a wage response, like it will be ok at the end. Or they start talking about something else. They get uncomfortable. I normally don`t mind that they start talking about something else, I mean sometimes a response just makes it worse.
Why is it that we always have to be ok and fine? I mean everyone, every single person on this earth go through hardships and struggles from time to time. Some more than others, but everybody have times of hardships.
Why isen`t ok to be in pain in a social setting? Why do we have to stop being social because we are going through some hard times?
Yesterday I went to church and a friend of me ask if I`m not good anytime, because everytime she ask me how I am doing I answer that I am not good now. Maybe I happen to meet her those days that are just not good at all. I mean this week the weather has been amazing and yes it made me more happy, but I am still sick. I still have a body that don`t cooperate with me. I want to have fun, join this party, go to the beach and get a tan. But I just can`t. If I choose to take a shower one day and than I have an appointment to meet a friend that is all I can do that day. I want to be able to spend more time with my friends, but I just can`t.
I could try to push myself to do more than what my body tells me I can and I do sometimes. It almost everytime ends up with me getting even worse. So than I ask myself if its worth it.
And than you have my friends. Well, my closest friends respects my boundries and they understands as much as they can without ever being in a similar situation. But than you have my other friends, the once I don`t see that often or those who live out of town and are here just from time to time. When they are in town and I can`t meet them they take it personally when it has nothing to do with them as a person. Its simpley not possible for me to meet them.
It is so incredibly hard and most of the time I am confused and don`t understand this. How on earth am I than going to be able to explain it to my friends and my family?
I sometimes tell my friends to read the spoon theory. It might make you understand a little bit more how it is.
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/
I started complaining about why its not ok to have bad days and periodes where everything is not good. It should be ok. Can`t it just be ok. Why does people don`t understand that that is also a normal part of life and stop making it something that is so terrible. I mean it feel really bad but its just for a time being.
Have a blessed day.
God loves you, even if you`re having a bad day ;)
Why is it that we always have to be ok and fine? I mean everyone, every single person on this earth go through hardships and struggles from time to time. Some more than others, but everybody have times of hardships.
Why isen`t ok to be in pain in a social setting? Why do we have to stop being social because we are going through some hard times?
Yesterday I went to church and a friend of me ask if I`m not good anytime, because everytime she ask me how I am doing I answer that I am not good now. Maybe I happen to meet her those days that are just not good at all. I mean this week the weather has been amazing and yes it made me more happy, but I am still sick. I still have a body that don`t cooperate with me. I want to have fun, join this party, go to the beach and get a tan. But I just can`t. If I choose to take a shower one day and than I have an appointment to meet a friend that is all I can do that day. I want to be able to spend more time with my friends, but I just can`t.
I could try to push myself to do more than what my body tells me I can and I do sometimes. It almost everytime ends up with me getting even worse. So than I ask myself if its worth it.
And than you have my friends. Well, my closest friends respects my boundries and they understands as much as they can without ever being in a similar situation. But than you have my other friends, the once I don`t see that often or those who live out of town and are here just from time to time. When they are in town and I can`t meet them they take it personally when it has nothing to do with them as a person. Its simpley not possible for me to meet them.
It is so incredibly hard and most of the time I am confused and don`t understand this. How on earth am I than going to be able to explain it to my friends and my family?
I sometimes tell my friends to read the spoon theory. It might make you understand a little bit more how it is.
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/
I started complaining about why its not ok to have bad days and periodes where everything is not good. It should be ok. Can`t it just be ok. Why does people don`t understand that that is also a normal part of life and stop making it something that is so terrible. I mean it feel really bad but its just for a time being.
Have a blessed day.
God loves you, even if you`re having a bad day ;)
mandag, mai 07, 2012
He loves you too
My life is hard.
At times I can`t see anything good in my future.
I rarly laugh and I miss dancing with my heart.
My energy is almost all gone.
My body is withering, atleast thats what it feals like.
I believe in a great God.
A God that is bigger than my problems
He is bigger than me
He is bigger than you
He is bigger than all my enemies
He is perfect Love
He cares
He Loves
He forgives
He is worthy all my praise
He is all good in one being
He can make a way where there is no way
He is my God
He chose me
He made me, with good thoughts in mind
He will make a way and all I need to do is to stay close to him.
All I need to do is to seek his face
All I have to do is to seek to have a relationship with him.
He loves you too :)
fredag, mai 04, 2012
En kraftanstrengelse
Du vet du er sliten når bare det å løfte et glass med vann til munnen for å drikke litt føles som en kraftanstrengelse.
Du vet tingene ikke er som de skal være når du våkner opp om morgenen og kroppen føles mørbanket, eller det føles som om kroppen har vært igjennom en hard treningsøkt mens du sov.
Du vet du har et problem når de tingene du elsker å gjøre som gir deg liv, glede og overskudd har blitt ein stor byrde. Et stort ork, som bare ikke gir deg noe glede lenger.
Du vet ting ikke er som de skal når ditt indre mennesker føles som en helt annen enn den som vennene dine ser.
Du vet du er sliten når bare tanken på at du "må" besøke en venninne senere får deg til å synke sammen på sofaen, foran skjermen(tv eller data) og sitter der i timevis og stenger hele verden ute.
Du forstår plutselig hvor viktig forståelse er for deg når du møter en fremmed som er så snill å faktisk bruker tid på deg mens du sitter i parken og nyter solen. Du nevner tilstanden din og merker hvor godt det er at noen ønsker bruke de minuttene på deg, samtidig kjenner du på at du egentlig ville være alene fordi du er sliten og enhver sosial setting krever mer energi og tar av overskuddet. Det går utover planene en har senere samme dagen, du blir nødt til å kutte dem ut, eller du tvinger deg til å gjøre mer enn du vet kroppen orker og dermed blir du sittende eller liggende på sofaen ett par dager bare for å komme deg igjen.
Hvorfor må jeg alltid presse meg?
Hvorfor må jeg alltid si nei?
Hvorfor er bestevenninnen min også sliten?
Hvorfor må jeg bære alt dette alene?
Hvorfor kommer jeg alltid tilbake til denne situasjonen, hvor jeg bare ikke orker mer?
Hvorfor klarer jeg ikke kommunisere hva jeg føler?
Hvorfor er det så vanskelig for mine venner å forstå?
Hvorfor er det så mye lettere for meg å ta hensyn til mine venner, men presser meg selv til jeg er helt utmattet?
Hvorfor er det ingen som sier til meg at det er helt i orden at du tar en pause, tar en pust i bakken?
Hvorfor er det slik at jeg faller sammen når jeg endelig kommer til det punktet at jeg tar en pause?
Mine hvorfor- spørsmål får meg ingen steder, men de surrer likevel rundt i hodet mitt.
Det er så vanskelig å måtte sei nei til alle de tingene jeg har så inderlig lyst å oppleve.
Være med venner, familie og reise å besøke folk som betyr noe for meg.
Male, danse, latter, glede, skriving. Evnen til å se Gud i de små tingene, som en sommerfugl som flyr forbi meg, i solnedgangen.
Jeg er så langt fra å være meg at jeg tror jeg snart mister meg selv.
Hva skjedde?
Og selv midt i dette vet jeg innerst inne at Gud har en vei. Gud leder meg og Gud lar meg ta en pause. Gud leder meg steg for steg, og selv midt i all forvirringen min er hans Kjærlighet den samme. Han vil bare det aller beste for meg og uten han hadde jeg allerede vært død. Han er min klippe, min glede og min frelser. Han lytter og han bryr seg og han er den eneste som fullt ut kan forstå meg.
Takk Jesus!
mandag, april 16, 2012
Some of my thoughts this evening....
Moving to a new place is not easy. For some it may not seem like such a big deal, especially since the new place is such a good place to be. And surely this new place I am living in is such a good place for me. Still my sleep is bad and I am tossing back and forth in the bed at night. My dreams is not really that bad but there is a storm taking place inside of me. I make the right and good choice and it feels so wrong. My feelings are screeming so loud and they don`t appreciate the choices I make. They just screem louder of how uncomfortable they are. I am confused and than I get a bit more confused. The lack of sleep I now have after living here for about 10 days do not make it any easier.
I don`t think I have been this close to quiting for anything before. I will not quite but I can not keep on going unless I get some help. That is, without God`s strength I will collapse. At the moment it feels like I don`t understand nothing and I don`t really know what there is to understand.
So thats whats on my mind tonight and I leave it to you.
Always remember: God loves you and He will never forsake you, nor leave you empty handed.
onsdag, april 04, 2012
Flytting og påske =)
So on friday I moved from one place in Stavanger to another. My mam came with her car and she packed my stuff into the car. I have to admit she was awsome! We drove three times to move all my things and I also had to pack alot of my stuff inbetween it all ;) The last time a friend of mine where going to help me. Her and her husband, but their babysitter got sick so she had to stay home with her babygirl but her husband helped us move my heavy bed and some tall shelves. It was really good that he came and helped us out. I am grateful.
Saturday morning, after spending my first night in my new place, I stated unpack all my kitchen stuff, food and all. I also had time to unpack alot of my clothing before my mam came at 11am. I woke up really early, like 7-7.30. I also got to pack my suitcase so it would be ready to go home with my mam and I. So we went back to my old apartment and we cleaned it. My mam is really effective and I was working on half speed, really tired after yesterday and after a bad sleeping. Two friends of mine also came to help us out and I feel so privileged to have such good friends! =)
After all that my mam and I went to my brothers place for some food. He is married and have to wonderful daughter`s and we had some fun with them before we had to go. Than we went to pick up my bike and we dropped it off at my grandmothers place. Than mam drove us home to her place and we were home at 11pm.
So now I am enjoying having my easter break. I just a little bit time with my school books these last days and I watch some tv and I enjoy the sun.
God is good! =)
lørdag, februar 11, 2012
Its still not me
Who I am and what I am going through is not the same. My identity is not desided by what I am going trhough. So if I now am dicouraged and feel everything is hopeless(like I do because I am depressed) don`t mean thats who I am. Normally I am a cheerful and happy person. Looking at the positive and good things in life, expecting good things to happen and somewhat ignoring the bad things that may or may not happen.
I want to go back to that, but right now its not possible. I get depressed of my apartment. I get depressed of the fact that I seem to be unable to truely relax here. I want to move to a place where I have a view or atleast a place that is above ground. This basement apartment is no good for me, but I think its mainly because I need to have a place on my own and not live with others. I sometimes resent my roommate because what I need is to be alone, but I am not because she is here. Its not her fault and I quickly forgive her, because its not her fault. I chose to live here. Sure, I diden`t know what it realy ment to live like this, but still I chose to do it and she is not to blame. I am to be blamed, so now I resent myself aswell. Not a good cirle, but God will get me out of it. He always do. God forgive me, so now I just have to forgive me. And I need to find a way to live with this untill I find a place for myself where I can relax and not worry about what time my roommate will drop by.
So what I am going through is not who I am. My friends know that, but sometimes I forget. So I have to keep reminding myself of who I am and what I am going through is not who I am. There is a difference and its important to remember that.
At the same time I have to settle with the fact that this thing I am going through will take a long while and even though my friends wants me to have faith and hope, I need to be realistic. Yes, it would be fantastic if God healed me instant, in a moment, but so far thats not what he`s done. I don`t know why, I just have to keep being close to him, to seek his face and remember that He loves no matter what happens.
Believing when you got you miracle, is easy. Believing when you have to wait and wait and wait and still haven`t got your miracle, that takes a strong faith. Its the way it is.
My faith is strong, even when I am discouraged and feel hopeless deep down, I know God is with me and for me. He will get me through. He will, He always get me through.
Have a good day.
torsdag, februar 02, 2012
Its not me
This is not me. I am not like this. I am not the girl who is afraid of so many things that just thinking of doing something make my body freeze in panic. I am not the girl that get so overwhelmed by life, I end up doing nothing. I am not the girl who walkes around confused because I am afraid of something that is not scary at all. I am just not that girl.
I am the girl that is easy-going, I laugh often and I laugh out loud where we are ment to be quiet. I have alot of friends that would do anything for me. I am the girl who goes to university able to finish my bachelor in 3 years as its ment to. I am the girl who goes out with her friends when they ask and don`t have to think about how tired I will be the next day because of it.
And yet I find myself in my apartment frozen. Unable to do what I want and frozen as I am, I do the thing i despise. I end up on the couch whatching tv programs I don`t like thinking I like them. But the truth is I despise what I am now. I despise that this is were I am right now. I don`t know how to get out of it. I don`t know... I don`t know... I don`t know...
But God knows and it should be a comfort to me. I mean He is the creator of the universe, my problem is nothing for him. Still He care enough to do something about it. I am just so out of hope at times that even that doesen`t give me hope. Well, I do know that God has a way out of this. Bus I have been in it for so long I can`t see it is happening anytime soon. I just can`t...
Still deep down inside of me, I know he is here. Watching over me. Making sure I do get out of the apartment atleast one time a day. Making sure I have friends that cares. Its sometimes better to avoide the good friends that cares, because when I see how much they care it forces me to acknowledge my pain. It also makes me not want to burden them with my pain. Than I have the few, real close friends that get to hear more than others, but even them I try to hide from at times. Its easy but its not. Its good, but its not.
There is one person I`ll never be able to hide from, and thats Jesus. He cares, He loves, He`s able to carry my burden. I just don`t know how to give it all to him....
søndag, januar 08, 2012
Mitt første inntrykk av året 2012
Teknisk sett begynte det med en dårlig avslutning av året 2011. Jeg begynte nemlig å spy natt til nyttårsaften. Det varte til ca kl 10 den formiddagen og to timer senere fikk jeg diare. Så en kan si det ble en dårlig slutt på året 2011. Jeg lå på sofaen og så tv hele nyttårsaften og heldigvis var det mange gøye filmer jeg kunne se på. Og for første gang så lenge jeg kan huske var jeg i seng 21.30 på nyttårsaften. Jeg lå og halvsov og hørte smellene fra rakettene og deretter sov jeg hele natten og min første dag i 2012 gikk med til å se på tv og prøve å få i seg litt normal mat. Det gikk heller dårlig, fikk i meg mer enn dagen før, men fremdeles litt dårlig.
Min andre dag i 2012 følte jeg meg nesten normal og valgte å gå på kafe med mamma. Hun var i byen og jeg trengte å komme meg ut en tur. Vi koste oss veldig sammen og noen timer senere var jeg hjemme. Følte meg rett og slett så bra at jeg satte på en vask med klær, ryddet inn i oppvaskmaskinen og satte på den OG jeg renset sluken i dusjen. Det måtte bli gjort!
Så skjer det ca 17.30 mandag kveld får jeg en forferdelig hodepine. Det er så gale at jeg ønsker å bare legge meg før kl 1800! Jeg forteller meg selv at det går jo ikke an, så jeg legger meg ned på sofaen og slumrer litt en halvtime eller så. Det er like dårlig. Jeg sender melding og sier ifra til min venn som skulle komme den kvelden at jeg er dårlig. Vi finner ut at hun kan komme litt likevel, hun skal jo tross alt tilbake til Oslo dagen etter. Så vi prater og koser oss, sånn best vi kan med ett hode som dunker i vei. Jeg er veldig gla for at hun kom.
Den natten hadde jeg hodepine til og med i drømmene mine. Og da har en vondt, altså! Jeg hadde lyst å skyte hode mitt, for å slippe smertene, men det går jo ikke. For det er jo velkjent at om du skyter deg i hode, så dør hele kroppen....
Denne hodepinen varer i ca 35 timer. Onsdag morgen er jeg mer sliten enn jeg kan huske å ha vært på utrolig lenge. Jeg hadde en avtale i byen kl 12.30 som varte i en liten time. Jeg fikk da også handlet litt mat og kommet meg hjem.
Etter onsdagen har jeg blitt litt og litt bedre, men har en uro som ikke er enkel å måtte forholde seg til. Jeg må si, den første uken av 2012 har vært den hardeste jeg har hatt på over ett år!
Det positive er at det kan bare gå en vei nå, nemlig oppover.
Gud velsigne deg
Abonner på:
Innlegg (Atom)